$CUT_ON$«Dommen over politiet fremstår som knusende»$CUT_OFF$

Knusende fra kommisjonen

Rapporten fra 22.julikommisjonen er en katalog over grove forsømmelser på systemnivå og fatal operativ svikt dagen da terroren rammet Norge. Angrepet på regjeringskvartalet var et grundig beskrevet scenario, hvor vedtatte tiltak ble liggende i regjeringens og kommunens skuffer i årevis – med beslutningsvegring og ansvarspulverisering som resultat. Den resultatløse planen om å stenge gaten kloss opptil sentralmaktens høyborg står som en illustrasjon på fraværet av en koordinerende instans med ansvar for samfunnets trygghet. Kritikken mot primært Fornyingsdepartementet og i siste instans Statsministerens kontor er beinhard.

Facebook-knapp kommer her

Men dommen over politiet fremstår som knusende. Massemorderen kunne vært stanset underveis, og når dette ikke skjedde, kunne politiet ha tatt seg over til Utøya atskillig tidligere. Denne hoveddelen i rapporten må være spesielt tung lesning for de direkte berørte; mange unge liv kunne vært spart. Problematisk blir også politiets egen Søndeland-rapport, som konkluderte med at det ikke var stort man kunne ha gjort annerledes. Viktig i 22.julikommisjonens vurdering er det at det som gikk galt knyttes til holdninger, kultur og lederskap i etaten.

Kommisjonen har utført sitt arbeid med imponerende grundighet – og utvilsomt levd opp til sitt mandat om å levere en ærlig og usminket rapport. Oppdragsgiveren, statsminister Jens Stoltenberg, uttalte ved overleveringen at rapporten vil bidra til en felles forståelse av hva som skjedde på terrordagen, før han kom med sin dype beklagelse av den svikt og de mangler som nå er systematisk listet opp. Og hvordan følge opp rapportens konklusjoner?

Det mest opplagte er å videreføre, i økt omfang og tempo, de forbedringstiltak som er påbegynt for å styrke den nasjonale terrorberedskapen totalt sett. Her må tiltakene kunne krysses ut fra listen, punkt for punkt, fremover – med et tydelig bilde av et samfunnssystem som i en helt annen grad tar sikkerheten på alvor. Like avgjørende, om enn foreløpig uten bastante konklusjoner, er det at de som har ansvar, tar ansvar – også for forsømmelsene. Om ikke denne rapporten skulle få stillingsmessige konsekvenser for noen av personene i systemet, vil det svekke troverdigheten i oppfølgingsarbeidet.