MULTIKULTUR: Fra New York, en av verdens fremste multikulturelle byer. Artikkelforfatteren på sin side søker i sin artikkel etter et multikulturelt samfunn i harmoni. Foto: Scanpix/Reuters

Vårt land?

Jeg har ikke søkt å gi inntrykk av at alle med behov for opphold i Norge blir innvilget det, skriver Væthe jr. i denne artikkelen.

No description Klaus Væthe jr. EJ

«Og ennå har ingen noe sted i verden, konstruert et mul-tikulturelt samfunn som består i harmoni.»

Denne lille setning, i slutten på min forrige artikkel i TB, var en provokasjon. Jeg er ikke så allvitende at jeg kan innestå for denne påstand, og jeg er ikke livredd for å ta feil. Derfor ventet jeg spent på om noen av Tønsbergs Blads lesere kunne ramse opp vellykkede multikulturelle samfunn. Og jeg fikk to svar, som jeg takker for. Det første var fra psykolog Eivind Andersen, som måtte gå ca. 500 år tilbake i tid for å finne noe han mente passet. Du verden! Jeg holdt nesten på å si: I rest my case. Så var det Anne Lene Ektvedt, som med hjelp av Thomas Hylland Eriksen, har funnet frem til Mauritius, et lite øysamfunn på den andre siden av kloden. Problemet med Mauritius er at de har et flertall, riktignok lite, av hinduer, så er det da flerkulturelt nok? For meg er det greit, men vi kan jo høre hva Thomas Hylland Eriksen selv sier om hva som skal til for å omskape Norge til et multikulturelt samfunn.

Dette er uttalt i forbindelse med Culcom, som er et seksårig forskningsprogram om kulturell kompleksitet i det nye Norge: «Den viktigste hvite flekken består nå i å dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig slik at den aldri kan kalles majoritet lenger.»
Altså: Sånne som Anne Lene Ektvedt, Eivind Andersen og jeg, vi skal dekonstrueres som majoritet i vårt eget land, for å skape det forjettede multikulturelle samfunn. Da holder det ikke å henvise til at etniske minoriteter lever i beste velgående i mange samfunn. Ja visst gjør de det, også i Norge. Det er da heller ikke innvandring generelt jeg angriper, men innvandring av personer og bevegelser som vil meg til livs, som vil «dekonstruere» vårt demokrati, vår ytringsfrihet og religionsfrihet.

Så, nei Andersen, jeg sier ikke konsekvent nei til alle nye naboer, men jeg stoler heller ikke på styrken i det du kaller «objektive fellesskapsverdier», for jeg vet ikke hva det betyr. For det første trodde jeg verdier er subjektive valg, for det annet har vel alle samfunnstyper en slags fellesskapsverdier, uansett hva de måtte bestå av. Men mener du demokrati, ytrings- og religionsfrihet, da er jeg med deg. Men da kunne du vel sagt det?

Og, nei, Ektvedt, jeg har ikke søkt å gi inntrykk av at alle med behov for opphold i Norge blir innvilget det. Som sagt er det logikken i innvandringspolitikken jeg søker å beskrive, ikke hvor mange som får opphold eller blir avvist. Du siterer meg korrekt: «Ingen saksbehandlere har som oppgave å spørre om hvorfor de blir forfulgt …» Så vidt jeg kan se av de retningslinjer som følges av UNE, er dette tilfellet. De ser etter hvor alvorlig man blir forfulgt, om det man sier er sant, om det finnes andre løsninger enn opphold i Norge, men ikke om hva man selv eventuelt har gjort for å bli forfulgt. Derfor kunne Aftenposten i fjor opplyse at minst syv talibanere var bevilget opphold, og i år minst seks fra et annet radikalt islamistparti, forbudt i en rekke land. Dette har de funnet kun ved å gå igjennom klagesaker behandlet i UNE, for noe statistikk føres ikke om slike ting.

Mine motdebattanter sliter med å finne vellykkede multikulturelle samfunn, og allikevel er det politisk korrekt å gå inn for at Norge skal bli et slikt. Da burde vi kanskje kunne regne med at mislykkede forsøk på å skape multikulturelle samfunn var like vanskelige å finne? Men dessverre, det finnes nok av dem. Noen av de nærmeste er Sverige, Nederland og England, og det går ikke så bra i Danmark, Tyskland og Frankrike, heller. Det har kommet så langt at vårt vokabular er utvidet med nye begreper: har du hørt om no-go-zones? Det betyr områder der myndighetene har mistet kontrollen. Og den er stort sett mistet til radikale islamister. I vårt aller nærmeste naboland er det slike soner i Malmö og Göteborg. Politiet drar kun inn med doble mannskaper, ett til å utføre oppdraget, ett til å passe på bilene. Brannvesen og ambulanse rykker helst ikke ut uten politieskorte, enda det er fare for at liv går tapt. Hvis du tror dette er enkeltstående tilfeller, kan vi jo bevege oss til Frankrike, hvor et nettsted har listet opp 751 no-og-zones i franske byer, med gateanvisninger og kart. (sig.ville.gouv.fr./Atlas/ZUS/) Hvis dette er bløff, er den jo lett å avsløre ved å besøke stedene.

Så jeg spør igjen: Vil vi være forsøkskaniner i et eksperiment med så stor risiko? Vil vi ofre vårt samfunn på utopiens alter?

 

 
()