Veierland og folkeavstemning

@Stripe:n Innlegg

@Byline.tittel:Kommunestyre-
representant,
Nøtterøylisten


I lederartikkelen 2. juni kommer Tønsbergs Blad med noen synspunkter som mildt sagt er oppsiktsvekkende i demokratisk forstand. Det dreier seg om folkeavstemningen på Veierland som i 2006 dannet grunnlaget for Nøtterøy kommunestyres vedtak om boplikt på Veierland.

Debatten om boplikt har versert på øya siden en gang på 1970-tallet. Velforeningen på Veierland gjennomførte en privat folkeavstemning i 1984, som ga et flertall for boplikt. Det ble i praksis innført boplikt på Veierland i 1998. Men boplikten ble igjen utfordret i 2006, og Nøtterøy kommunestyre vedtok å gjennomføre en offisiell folkeavstemning. Både den offisielle folkeavstemningen i 2006 og den private folkeavstemningen i 1984 ga et flertall på jevnt over 60 prosent for boplikt. Kommunestyret videreførte boplikten som nå var demokratisk legitimert ved en offisiell folkeavstemning.

Om folkeavstemningen i 2006 skriver Tønsbergs Blad: «en folkeavstemning veierlendingene ikke ville ha, og ikke burde hatt.» Avisen begrunner dette med at Høyre og Fremskrittspartiet i 2006 ikke hadde politisk mot til å oppheve boplikten i kommunestyret. Det er vel klart for de fleste at både Høyre og Fremskrittspartiet er generelle motstandere av boplikt, men Frp har også generelle programforpliktelser overfor folkeviljen uttrykt i folkeavstemninger.

I lederartikkelen skriver Tønsbergs Blad videre: «Å bruke folkeavstemning som styringsverktøy i et representativt demokrati, er og blir uheldig.»
For det første er folkesuvereniteten et av demokratiets bærebjelker. I Norge ble den suverene kongemakten erstattet av folkesuvereniteten ved innføringen av Grunnloven i 1814. I korthet betyr folkesuvereniteten at det er velgerne som er den høyeste politiske myndighet. Det norske ordet for demokrati er folkestyre.

For det andre, er et representativt demokrati en nødvendighet til daglig og ikke et demokratisk mål i seg selv, da det blir svært upraktisk å ha hele velgerkorpset til stede ved enhver politisk votering. Men det å praktisere et representativt demokrati medfører at de folkevalgte representantene skal være representative for sine velgere i utøvelsen av sine verv. Det direkte demokratiet, eksempelvis representert ved folkeavstemning selv om den bare er rådgivende i Norge, må i en demokratisk forstand være overordnet det representative demokratiet. Å tolke representativt demokrati som om representantene kan regjere fritt i valgperioden blir demokratisk galskap, da er det bedre å vedkjenne seg oligarkiet (fåmannsvelde).

I norsk sammenheng, er EU-saken et selvlysende eksempel. På Stortinget har det vel vært et flertall for norsk medlemskap i EU siden 1960-tallet. Det ble gjennomført en folkeavstemning om saken i 1972 og igjen i 1994, begge ga et flertall for nei til norsk medlemskap i EU.
Ingen demokrat ville i fullt alvor gå inn for norsk EU-medlemskap uten en ny og samtykkende folkeavstemning.

Demokratiske problemer med folkeavstemninger kan forekomme, og knytter seg først og fremst til korrumpering av prosessen med et tvetydig eller diffust avstemningstema, samt diverse fortolkninger av avstemningsresultatet.
Bopliktregimet på Veierland må gjerne utfordres, men i demokratiets (folkestyrets) navn må det skje ved å avholde en ny folkeavstemning med fullverdig demokratisk integritet. Dette blir enda viktigere da det eksisterende bopliktregimet på Veierland allerede baserer seg på en folkeavstemning.