$CUT_ON$«Slik blir kongebesøket like mye vårt eget møte med oss selv»$CUT_OFF$

Vestfold i finstasen

Som privatpersoner kjenner kong Harald og dronning Sonja Vestfold godt, men nå kommer de altså på offisielt fylkesbesøk. Røde løpere rulles ut, flagg og skjorter får en omgang med strykejernet og ordførerne finpusser skoene og manuskriptet til velkomsttalen. Heldigvis ser været ut til å bli bra, og det unner vi de mange som har gjort en kjempejobb for å gjøre alt klart. Et omfattende program er forberedt til minste detalj, og tusenvis av mennesker vil være på bena for å hilse kongeparet velkommen.

Men hvorfor er det egentlig så viktig for oss at de kommer? Kongen har i vår tid ingen direkte politisk makt, og i et moderne demokrati kan man med atskillig rett spørre om ikke et arvelig monarki burde erstattes av en styreform der statsoverhodet er folkevalgt.

Samtidig viser alle meningsmålinger at kongedømmets stilling i det norske folk er bunnsolid. Det skyldes trolig dels arven fra Haakon VII og Olav V, som med sin innsats i krig og fred skapte stor respekt i alle lag av folket. Denne arven har kong Harald og dronning Sonja klart å videreføre, samtidig som kongehusets rolle også er modernisert på flere områder.

Noen er nok fascinert av den prakt og glans kongehuset omgir seg med. Men ved flere anledninger har kong Harald også vist at han står sitt folk nær. At han bryr seg. Det så vi ikke minst i dagene etter 22. juli 2011, da Kongen klarte å sette ord på det mange følte. Slike øyeblikk gjør også sitt til at kongeparet er populære gjester der de kommer.

Det er et festpyntet Vestfold Kongen og Dronningen får møte. På mange måter er det selvfølgelig et glansbilde vi viser fram. Når kongeparet skal oppsummere sine inntrykk fra rundreisen i fylket, er det nok ikke den dårlige kommuneøkonomien og de sosiale problemene de vil fortelle om, selv om de også vil få møte representanter for de mest sårbare blant oss. Kortesjer av småbåter, syngende barnehagebarn, fine kulturinnslag og sjøsettingen av det nye Osebergskipet vil nok sitte sterkere igjen på netthinnen.

Men dette er også viktig for oss. Vi trenger noen slike øyeblikk, da vi kan rette ryggen og peke med stolthet på alt vi faktisk får til her i våre lokalsamfunn. At de tross alt er gode bosteder, der folk trives og viser kreativitet og arbeidsglede. Slik blir kongebesøket like mye vårt eget møte med oss selv. Oss selv med finklærne på. Vi ser oss i speilet, og liker det vi ser.