Gå til sidens hovedinnhold

25. september 1940: Diktaturet innføres i Norge

I dag er det 80 år siden landet vårt ble gjort til en diktaturstat. Men først et tilbakeblikk på den politiske situasjonen i Norge i tiden 9. april til 25. september 1940.

INNSENDT:

I vår ble vi minnet om det tyske overfallet på Norge 9. april 1940, og hvor lett tyske flåtestyrker inntok flere av kystbyene våre. Invasjonen av hovedstaden gikk imidlertid ikke etter planen. Oscarsborg festning sørget for at styrkene, som skulle ta kontroll over byen, gikk til bunns med senkningen av krysseren og flaggskipet Blücher. Samme skjebne fikk personellet som skulle sikre seg Kongen, Kronprinsen og sentralmyndighetene.

Omtrent samtidig med dramatikken i Oslofjorden presenterte den tyske sendemannen, Curt Bräuer, et krav til regjeringen Nygaardsvold (AP) om å akseptere okkupasjonen, uvitende om Blüchers skjebne. Etter å ha avvist ultimatumet, flyktet regjering, Storting og kongehus fra en by fortsatt fri for tyske styrker. Senere, samme dag, erklærte lederen for det vesle nazipartiet, Nasjonal Samling (NS), major Vidkun Quisling, via radio, regjeringen Nygaardsvold som avsatt og seg selv som sjef for en ny regjering. Hitler, som var uvitende om Quislings planer, akseptere kuppregjeringen og forlangte at kong Haakon skulle anerkjenne den nye regjeringssjefen – noe han nektet.

Ny politisk løsning

Quislings regjeringstid ble kortvarig. Hitler fjernet ham fra makten etter seks dager. 15. april utnevnte Høyesterett et administrasjonsråd, et forvaltningsorgan, for de områdene tyskerne hadde okkupert. Dette partinøytrale rådet, et interimsstyre på sju medlemmer, skulle bestyre de ulike departementene.

Les også

Skal vi lære av historien, dere?

Hitler var imidlertid ikke fornøyd med denne politiske løsningen, og sendte partiveteranen (medlem i Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartiei fra 1923), Gauleiter i Essen og Oberpräsident i Rhinprovinsen, Josef Terboven, til landet med tittelen Reichskommissar. Han skulle være den øverste regjeringsmyndighet i sivile saker for de besatte områdene, og kunne betjene seg av Administrasjonsrådet. Han sto umiddelbart under Hitler og fikk retningslinjer og instrukser av ham, som det het i paragraf seks i Führer- Erlass, undertegnet av Hitler 24. april 1940.

Terboven ville ha et samarbeid med norske gjenværende myndigheter, og sommeren 1940 startet forhandlinger om å danne et okkupasjonsstyre, et riksråd. Det han ønsket å oppnå ved disse forhandlingene, som primært ble ført av Stortingets presidentskap på norsk side, var å få etablert Riksrådet som en motregjering av tyskvennlige medlemmer mot den lovlige norske regjeringen i London.

Alle andre partier forbudt

Stortingets presidentskap (stortingsrepresentantene hadde ikke forlatt landet) gjorde store innrømmelser overfor tyskerne, og endte opp med å sende brev til kong Haakon med henstilling om å abdisere (27. juni). Kongens svarbrev av 3. juli er en viktig og interessant kilde. Her poengterte han at henvendelsen hadde blitt til gjennom en avtale med tyske okkupasjonsmyndigheter, og således ikke var uttrykk for en fri norsk beslutning. Hvis et flertall av folket hadde stått bak henstillingen fra Stortingets presidentskap, var han villig til å gi avkall på sitt kongelige verv, «hvor dypt det enn ville smerte meg å skilles fra Norge».

25. september 1940 offentliggjorde Terboven, i en radiotale, sin harde politiske linje, omtalt som nyordningen:

Les også

Disse tingene bør du ikke kaste: – Det er mange som ikke aner hvor verdifullt det er

Riksrådsforhandlingene ble erklært for avsluttet. ( I virkeligheten hadde det blitt stopp i forhandlingene vel en uke tidligere da tyskerne krevde å få enda et NS-medlem i Riksrådet) Videre ble Administrasjonsrådet avsatt. Nasjonal Samling skulle være det eneste lovlige partiet i landet – de andre ble forbudt. Han utnevnte så 13 kommissariske (konstituerte) statsråder. 9 av disse, ett år senere 10, var NS-medlemmer. Statsrådene sto ansvarlig overfor Terboven, og ble kontrollert av hans spesielle stab, Reichskommissariatet. Terboven hevdet at kongehuset og regjeringen ikke ville komme tilbake til Norge. Videre fortalte han at Stortinget hadde avskaffet monarkiet. Dette var ren bløff.

Makten var samlet hos Terboven

Dagbladet omtalte begivenheten i et stort oppslag som «Et vendepunkt i Norges historie» (26. sept. 1940))

Quisling beklaget overfor Hitler at han ikke hadde noen viktigere posisjon enn NS-leder. Det resulterte i at han 1. februar 1942 ble utnevnt til ministerpresident. Den reelle makten var imidlertid samlet hos Terboven.

Nå ble det fortgang i nazifisering/ensretting av det norske samfunnet, noe som bidro til sivil og militær motstand. Men det er et annet kapittel i okkupasjonshistorien.

Les også

Advarer etter sjokkfunn i populært turområde: – Ikke rør!

Kommentarer til denne saken