Pro-israelske styrker stormet Shatila og drepte 2000 palestinere i det Robert Fisk kaller «den glemte massakren». NRK-journalisten Odd Karsten Tveit var blant de første som slapp inn i leiren, han hadde kun båndopptaker. Den opprørende reportasjen har blitt historisk.

Å gå inn i leiren er som å komme inn i en mørk labyrint med trange gater, store bunter med elektriske ledninger henger nesten ned i hodet på en. De høye husene, syv-åtte etasjer, slipper lite sollys ned på gatenivå. Ettersom leiren kun har ca. 1 kvadratkilometer tilgjengelig for bebyggelse, må husene bygges i høyden, som oftest med smale murtrapper på utsida uten rekkverk, farlig for barn og ustø eldre å gå i.

LES OGSÅ: Putin, sanksjoner og doble standarder

Større åpne gaterom enn 5–6 kvadratmeter finnes ikke, barna har ikke særlig tumleplass, heller ikke i de små leilighetene. Her finnes små bakerier og andre butikker med nødvendige varer, ellers er det meste å kjøpe i den breie Shatilagata som går langs selve leiren. Her er det et yrende liv med butikker og verksteder med det meste av varene ute på gata der også biler, små motorsykler og folk konkurrerer om plassen. Det var i denne gata at de fleste drapene foregikk 16. – 18. september 1982.

Mange overlevende etter massakren bor her med minnene om familiemedlemmer som ble drept.

LES OGSÅ: Palestinakomiteen misbruker ukrainernes kamp

Stor fattigdom

Som koordinator for en Fadderordning som Palestinakomiteen i Norge administrerer, reiser jeg annethvert år for å besøke organisasjonen Beit Atfal Assomoud som får donasjoner fra giverne i Norge til sitt arbeid for de fattigste barna og familiene i leirene.

Denne gangen snakket jeg med flere eldre som hadde opplevd dagene da massakren skjedde. En av dem som bor i Sabraområdet, ei dame på rundt 80 år, mistet mannen sin og flere andre slektninger. De hadde tvillingdøtre, tre år gamle, hun og mannen bar hvert sitt barn og ville flykte vekk fra skytingen. Mannen ble drept, skutt i hodet mens han fremdeles holdt barnet. De to døtrene husker ikke noe fra hendelsen, men moren sier at hun fremdeles ikke orker å gå inn i Shatila p.g.a. angst, hun ser for seg alle de døde kroppene.

LES OGSÅ: Palestina: Når svart blir hvitt

Det bor i dag rundt 400.000 palestinere i flyktningleirer i Libanon. De er etterkommere til de som måtte flykte fra Palestina etter opprettelsen av staten Israel og etter Seksdagerskrigen i 1967, da Israel okkuperte Vestbredden og Gaza.

De eldste flyktningene har fremdeles skjøter og nøkler til huset sitt i Palestina. Palestinerne har ikke borgerrettigheter i Libanon, arbeidsløsheten er skyhøy, det er stor forekomst av helseproblemer som følge av fattigdommen, dårlige boforhold med fuktige hus, dårlige sanitærforhold og mangel på vann.

De økonomiske forholdene har forverret seg betraktelig etter den politiske uroen i Libanon fra 2019, med devaluering av landets valuta, noe som har ført til skyhøye priser på nødvendige varer, mangel på bensin, elektrisitet, medisiner m.m.

LES OGSÅ: Ethvert angrep på Gaza er et angrep på barn og ungdom

Lite håp

Motløshet og manglende tro på en bedre framtid preger palestinerne, ikke bare i Shatila, men i alle leirene. De lever som statsløse annenrangsborgere. UNWRA (FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger) driver skolene, men for videreutdanning etter 10 år er det få muligheter. Mange unge dropper ut av skolen og tar seg strøjobber som er mer eller mindre tilgjengelige for å hjelpe familien økonomisk. Helse- og psykososiale problemer er økende.

Drømmen om å vende tilbake til Palestina blir stadig lenger borte ettersom nye generasjoner kommer til. Organisasjonen Beit Atfal Assomoud som har sentra i alle tolv leirene, hjelper svært mange av de mest utsatte barna, ungdom og deres familier. Deres arbeid er med på å gi mange barn og ungdom muligheten til å mestre tilværelsen, finne glede og fellesskap i aktivitetene som tilbys, og å komme seg gjennom skolegang for å øke muligheten for arbeid. Rett og slett å ikke la motløsheten ta overhånd.

LES OGSÅ: Israel og Palestinakomiteen: Rett til å eksistere?

Bistandsarbeid og solidaritetsarbeid er to sider av samme mynt. Palestinerne trenger ikke veldedighet. De trenger kun de samme mulighetene som alle andre verdensborgere har. Og de trenger flere i det internasjonale samfunnet som vil stå oppreist for palestinske rettigheter.