Kvinnen bestemmer slett ikke bare over egen kropp

Anne-May Hogsnes

Anne-May Hogsnes Foto:

Av
DEL

MeningerTilgi meg, men jeg bare så møkka lei av abortdebatten. «Kvinnen må få bestemme over egen kropp»!  Abort handler ikke om å bestemme over «egen kropp». Abort handler om å bestemme over eget og andres liv. Et levende barn i magen til mor, en far som har satt et «frø» som vokser til et lite barn og et uskyldig liv som ikke har noen mulighet til å velge. Sånn er fakta! Kvinnen bestemmer slett ikke bare over egen kropp. For noe sludder.

Og altså,  jeg har tatt abort. Jeg vet hva jeg snakker om. Det skal jeg komme tilbake til.

Hvem er det som har ansvar når en kvinne blir gravid? Er det hennes ansvar å bruke prevensjon? Er det mannens ansvar å bruke prevensjon? Skal mannen stole på kvinnen eller skal kvinnene stole på mannen? En ting er i alle fall sikkert: Ingen prevensjon er 100 % sikkert. Det sikreste er at begge bruker prevensjon hvis barn er helt uaktuelt. 100 % er kun sølibat.

Sex er liksom så greit og hverdagslig i dagens samfunn. Nakenbilder, sexapper, mange sexpartnere i uka, one night stand – ja altså – det er mange ord for «å få seg et nummer». Og det er mange som bruker mulighetene der de finnes. Uten å tenke risiko? Og barn?

Tilbake til abort loven. Til nemnd. Og til skyld og uskyld. Det er et tøft ansvar å ta livet av et lite barn – eller om du vil – et foster. Det virker så lettvint når man hører på debatten. «Kvinnen må få bestemme over egen kropp». Men kvinnen bestemmer over mye mer enn det. Kvinnen bestemmer at far ikke skal få bli far og kvinnen bestemmer at – Nei, deg vil jeg ikke ha – du får ikke vokse opp.

Hva med far? Hvor er du hen? Jeg kjenner flere jenter som har tatt abort fordi de står alene med ansvaret og kanskje er i en situasjon de ikke føler de kan mestre. Men det er også fedre der ute. Fedre som kanskje ikke vet de kunne blitt far. Fedre som vil ha barn. Saken har mange sider. Ikke kun «en kvinnekropp».

Jeg har mistet et barn. Det var en tragedie. Jeg tok livet av et barn. Det var en katastrofe.

Den gangen var jeg ung, fortvilt og desperat. I et forhold som varte over flere år, men der far absolutt ikke skulle ha barn. Den gangen trodde jeg på dette med «at det er jo bare en celleklump». Erfaring skulle vise at det handlet om noe helt annet. Ingen hadde fortalt meg at jeg i år etterpå skulle ha angst, mareritt og depresjoner. Noe forskningen i dag viser at mange får.

Sex er ikke bare moro, nytelse og en «lek». Sex kan ha konsekvensen «et barn i magen». Dette uskyldige lille livet har både en mor og en far 100 % ansvar for. Om barnet skal dø eller få leve. Om det blir ett eller flere barn som venter på svar om liv. Om det ene barnet skal få leve og det andre må gi tapt. Vi – du og jeg har et ansvar for liv og død. Jeg vet det høres brutalt ut. Jeg vet det høres brutalt ut å si «at vi tar livet av et lite barn». Men – det er det vi gjør. Og det må vi snart få inn i debatten. Det handler ikke om «å bestemme over kvinnekroppen». Det handler om liv eller død. Akkurat så brutalt er det. Jeg har tatt livet av et barn – og jeg tør å innrømme det. Og – ja – jeg sliter faktisk enda i perioder selv etter mange tiår siden.

Derfor er jeg for at de mødre som er fortvilt. De som ikke «vet sin arme råd». De som ikke ser muligheten til å føde og oppdra et barn. Jeg vil at de skal få noen å snakke med. Om muligheter til å gi barnet liv. Om hjelpeapparat. Om psykiske og kroppslige bivirkninger.  Hadde jeg den gangen fått hjelp. Vet du – da hadde jeg hatt en sønn eller datter til i dag. Derfor er jeg for nemnd. Derfor mener jeg det er til det beste for både mor, far og barn.

Tilgi meg alle dere som ikke er enige med det jeg skriver. Vi lever i et fritt, demokratisk land hvor alle har rett og lov til å ha sine meninger. Abort gjør vi vel til barnets beste? Det er vel sånn det er?

Artikkeltags