En iskald julaften morgen døde mormor. Diagnose: Totalt utslitt.

Vidar Lunde

Vidar Lunde

Av

Det var kvinner som formet meg.

DEL

MeningerJeg har aldri gått i tog på kvinnedagen, men har stor respekt for at dagen holdes i hevd og ikke minst i respekt for kvinner som blant annet Gro Harlem Brundtland. Men det er ikke Gro jeg skal skive om. Derimot om tre fantastiske kvinner som har hovedansvaret for at jeg ble den jeg ble.

Tøff tid

Midnatt 3. juli 1946 lynte og tordnet det rundt sykehuset «Gamle Luther» i Porsgrunn. Noen minutter etter ble jeg født av min enslige mor Anne som var uskolert og uten ektemann. Noen uker senere var mor på vei til kombinasjonen jobb og utdanning i Oslo. I den settingen var det ikke plass til meg, og jeg ble «plassert» trygt i bygda Tørdal i Drangedal kommune i Telemark der min haugianske mormor, min ugifte tante Hilla og to onkler bodde. Ikke alfor verbale onkler var ugifte og dagene deres gikk med til arbeid, slik at vi hadde til det mest nødvendige. Det var mormor og Hilla som mer eller mindre ubevisst lærte meg mye en mann på den tiden, ikke hadde «baller» til å lære meg.  Vi hadde alltid mat på bordet, men ingen overflod.

Oppvekst

Oppveksten i mange år var trygg, men religiøst strengt hvor det aldri ble snakket et vondt ord om noe eller noen. Ble det litt for mye alvor, mente mormor at vi måtte «danse litt nakne» som var hennes haugianske måte å be oss senke skuldrene på. Da mor var ferdigutdannet revisor med brukbar jobb, tok hun meg med «hjem» til Oslo hvor vi bodde i en ettroms leilighet på Carl Berners plass hvor jeg fort ble hekta på idrett og rockens rytmer. Men jeg glemte aldri mormor og tante, grunnpilarene i mitt liv. Hver skoleferie gikk turen til Tørdal hvor jeg kjente jeg var hjemme. Mormor tillot fotballkamper, men ikke på søndager. Det var like «hedensk» som å spille kort eller traktere et syndens trekkspill. Men det var greit å levere mormor nyfiskede ørreter bare ingen hadde sett meg fiske dem en søndag.

Mormor dør

En iskald julaften morgen i 1960 døde mormor på Kragerø sykehus. Diagnose: Totalt utslitt. Fantastisk vevre og snille mormor på 155 cm. ble 83 år og hadde født seks barn. Det ble en rar julaften, men jeg glemmer aldri mormors gave, de hjemmestrikkede sokkene laget av mange restgarn i regnbuens farger. Klokken 21 var julekvelden over og de seks elektriske lysene ble slukket på den spinkle grana. Neste dag var det nemlig ikke mulig å ligge lenge, for hønene, kua og sauene måtte ha sitt stell på vårt lille småbruk.

Far dukker opp

Tante Hilla og mor ble på sett og vis begge mine mødre på hver sin måte. Jeg fikk en god og solid sosial, etisk, kroppslig, religiøs og på sett og vis en intellektuell oppdragelse, selv om ingen av dem ante hva Freud måtte mene om deres metodikk. Da jeg var 20 år ble jeg oppringt av en som kalte seg faren min. Men det ble aldri et «du-jeg-forhold» mellom meg og forretningsmannen som hadde nesten et dusin forhold bak seg og som aldri bød meg inn i sin familie.

Verdiene lever

Nå er mor og Hilla også døde, tante i samme grav som mormor på kjørkegården i Tørdal, mor på Alfaset i Oslo. Det er godt og med stor glede jeg steller gravene til disse tre kvinnene som på en likanes måte plantet gode verdier inni meg. Verdier jeg tror ikke en mann, på samme måte, kunne gitt meg. Verdier jeg har hatt nytte av i yrkene som adjunkt og journalist.

Kona mi – Sol fra Kirkeveien på Teie, mener uomtvistelig at jeg bærer preg av oppdragelse og oppvekst blant kvinner og fortsatt målbærer deres mange gode verdier. Det er jeg stolt av og håper våre tre barnebarn vil dra nytte av det jeg en gang for mange år siden lærte av mor, mormor og tante Hilla.

Artikkeltags