Vi klarer det meste bortsett fra å ta vare på oss selv

Karina Bakkeløkken Hjelmervik

Karina Bakkeløkken Hjelmervik Foto:

Av

Ikke glem å nyte en kopp te med god samvittighet mellom slagene på kvinnekampens arena.

DEL

MeningerJeg oppdaget tidlig at jeg likte matematikkens fantastiske renhet og utfordringer. Jeg elsker å bryne meg på komplekse problemstillinger. For meg er det som å klatre opp en fjelltopp. Jo mer utfordrende turen er, jo mer mestringsglede følger når jeg når toppen. En fjellklatrer elsker å bruke kroppen. Jeg elsker å kaste meg inn i en differensialligning og bruke matematiske modeller til å forklare naturen rundt oss.

Men. Jenter skal ikke like matematikk. I grunnen er jeg usikker på om det er sosialt akseptert å like realfag. Man blir ofte møtt med en slags distanserende beundring som jeg ikke skjønner noe av. Å være jente, gjør ikke saken bedre. Selvsagt kan jenter klare matematikk! Hvorfor i all verden skulle vi ikke det? Likevel ser jeg at det er få jenter som studerer realfag og få kvinnelige ansatte i akademiske stillinger innen realfag på høyere nivå. Og jeg må innrømme at jeg misunner guttenes (medfødte?) selvtillit innen realfag. Selv ferske studentgutter med svake karakterer, snakker med større selvsikkerhet enn jeg våget med en doktorgrad i hånden.

Forsiktige jenter

Som ung og nyutdannet, opplevde jeg skepsis hver gang jeg stod foran en ny gruppe studenter. Det var som om ingen hadde tro på at hun blondinen faktisk kunne matematikk. Gutta skjulte til og med notatene sine for ikke å bli avslørt. Først da jeg beviste at jeg kunne, fikk jeg lov til å hjelpe dem. Senere har jeg lært meg å ta plass og snakke med en større selvsikkerhet enn det som faller naturlig. Vi jenter er nok noe mer forsiktige, men forsiktighet kan gi feil signaler.

Nå har jeg nylig fylt 40. Jeg har tre tenåringer jeg er svært stolt av og er gift med ham som har vært kjæresten min de siste 23 årene. Vi har både hus og hytte. I tillegg har jeg klatret raskt på karrierestigen og er nå professor, den høyeste akademiske tittelen vi kan ha i Norge. Og det attpåtil innen et mannsdominert yrke. Den muligheten hadde jeg ikke hatt uten våre formødres kamp. I de flestes øyne, må jeg ha gjort noe riktig.

Men for snart 1.5 år siden innså jeg at noe var fryktelig feil. Jeg gikk på veggen. Dundret inn i den med en paralyserende kraft. Aldri hadde jeg opplevd noe lignende. Jeg er vant til å bite tennene sammen og stå på. Nå gikk det ikke.  Uavhengig av hvor mye jeg tok meg selv i nakken, nektet kroppen å adlyde. Den gikk i shut-down og nektet å ta imot ordre. Jeg var mildt sagt forvirret og fryktelig frustrert.

I mitt jag etter å prestere og produsere, hadde jeg mistet evnen til å slappe av med god samvittighet og å akseptere meg selv som jeg er.

En barndom fri for stress

Hverdagene mine som barn, var fulle av lek og fri for stress. På et eller annet tidspunkt tok likevel kravene om å prestere og produsere over. Å få gode karakterer var selvsagt viktig tidlig. Deretter en god utdannelse og en godt lønnet jobb som var faglig stimulerende og utgjorde en forskjell. Jeg ville prestere både når jeg underviste og på den internasjonale forskningsarenaen. Samtidig skulle jeg prestere sosialt, være en god mor, en god ektefelle og ta vare på hus og hjem. Dessuten stilte jeg opp i diverse frivillige verv og tok tak der jeg så det trengtes. Jeg var rett og slett både flink og pliktoppfyllende selv om jeg ikke syntes det selv. Det var jo så mye jeg ikke rakk.

Noen få uker etter at jeg gikk på veggen, satt jeg hos legen og ville ha en opptrappingsplan. Jeg krevde å være tilbake i full jobb etter maks én måned. Legen tenkte nok sitt, men lot meg prøve. Kroppen nektet. Jeg var frustrert. Selvtilliten dalte som en kvernstein i gjørmevann. For hva var jeg uten å kunne prestere og produsere?

Jeg måtte lære å slappe av

Legen henviste meg til Helse og arbeid (tidligere Raskere Tilbake) på Vear der jeg fikk oppfølging av både psykolog og gruppetilbud. Jeg oppdaget at jeg ikke var alene. Det var ca. 25 på introduksjonskurset sammen med meg da jeg var der. Det var tredje introduksjonskurs den uken. Kvinnene var i flertall.

Det tok flere måneder før jeg innså at jeg måtte akseptere situasjonen og meg selv slik jeg er akkurat nå. Først da kunne jeg gradvis krabbe forsiktig opp gjennom søla. Jeg måtte lære å lytte til kroppen og slappe av med god samvittighet. Og tro meg, det er hard jobbing å slappe av for en som er vant til å prestere og produsere.

Så, kjære medsøstre. Selvfølgelig kan vi. Selvfølgelig bør vi ha de samme rettighetene som menn. Og selvsagt er jeg takknemlig for kampen våre formødre kjempet for at vi i dag har de muligheter vi har. Men når vi kjemper på kvinnekampens arena, må vi huske å nyte en kopp te med god samvittighet. Lek med barna uten å planlegge middagen. Gå en tur og kjenn solskinnet uten å tenke på problemer på jobben. Møt venner og kos deg uten å gruble på hva de synes om deg. Vi må slutte å være så forbasket flinke for å være verdifulle.

Livet handler om så mye mer enn å hige etter neste suksess.

Artikkeltags