Min kamp

Så tenker jeg på Cecilia Brækhus – kanskje hun kan gå i ringen 8. mars med hele det politiske Norge – så kan jeg lene meg tilbake og se hvem som står støtt tilbake etter en dans med denne kvinnelige rollemodellen, skriver April Karlsen.

Så tenker jeg på Cecilia Brækhus – kanskje hun kan gå i ringen 8. mars med hele det politiske Norge – så kan jeg lene meg tilbake og se hvem som står støtt tilbake etter en dans med denne kvinnelige rollemodellen, skriver April Karlsen. Foto:

Av
DEL

MeningerIdeen om en egen kvinnedag oppsto i USA på begynnelsen av 1900-tallet. Det var særlig spørsmålet om stemmerett for kvinner og kvinners rettigheter i arbeidslivet som var i fokus. I dag, over 100 år senere er det fortsatt kvinner som ikke har stemmerett og det er langt igjen til likeverdige rettigheter i arbeidslivet. Vi kvinner har fortsatt mye å kjempe for, både internasjonalt og nasjonalt og 8. mars har blitt en viktig markeringsdag verden over, der søkelys på kvinners situasjon og posisjon står på dagsorden.

Kvinnekamp for meg er å styrke barn og unges rettigheter og støtte opp om gode tiltak for utsatte barn, som ikke har en trygg havn eller trygge hender som tar de imot når de trenger det. Siden 2008 har Forandringsfabrikken systematisk innhentet kunnskap fra barn og unge om hvordan de opplever møtene med justismyndigheter, psykisk helsevern, barnevern og skole, og hvilke råd barna vil gi for at systemene skal bli bedre. Dette norske kunnskapssenteret bidrar til å forandre hjelpesystemene og skole i samarbeid med barn og unge som kaller seg «proffer». Det er ca. 300 unge som er aktive i Forandringsfabrikken som «proffer» innenfor barnevern, skole og psykisk helse rundt i Norge. Og de gjør en super innsats som gode rollemodeller for dagens og fremtidens barn og unge!

Min kvinnekamp er en kamp for barnets rett til å vokse opp i trygge omgivelser uansett kjønn, funksjonsnivå, etnisk tilhørighet eller legning. Trygge barn vokser opp til å bli trygge voksne, som igjen blir gode og trygge rollemodeller for sine barn.

Jeg ønsker at alle barn skal ha mulighet til å vokse opp i et trygt og inkluderende samfunn. Vår statsminister oppfordrer flere unge studenter til å velge å få barn under studiene, bl.a. fordi Velferds-Norge trenger flere barn for å holde hjula i gang som fremtidige skattebetalere. Samtidig stenger Erna Norges grenser for tusenvis av barn under flukt, som også kunne blitt Norges fremtidige skattebetalere, hvis de fikk muligheten. Mulig disse barna på flukt ikke er hvite nok for fremtidens Norge?

Er det virkelig slik at kvinner får flere rettigheter ved å legge til rette for at kvinnelige studenter skal måtte avbryte eller utsette sine studier på grunn av graviditet og fødsel? Ernas utspill viser liten eller ingen respekt for det bevisste valget, som mange kvinnelige studenter tar i dag, om å utsette foreldreskapet til de selv føler de er i en posisjon - som trygge voksne og gode rollemodeller - til å gi et barn gode og trygge oppvekst vilkår.

I Norge ble det fra 1. januar 2015 verneplikt for alle kvinner som er norsk statsborger og født 1. januar 1997 eller senere. Jeg er selv født i 1997 og tenkte at det er en selvfølge at både kvinner og menn skal få muligheten til å bidra med å oppfylle Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Så kommer nyheten: Minst 160 personer i Forsvaret sier at de har blitt voldtatt eller blitt forsøkt voldtatt i løpet av det siste året. Det viser en kartlegging Forsvaret selv har gjort blant ansatte og vernepliktige.

Hvem har sviktet når unge, hovedsakelig menn, i forsvaret synes det er greit å utsette medsoldater, hovedsakelig kvinner, for uønsket adferd eller voldtekt? Hvilke rollemodeller har disse overgriperne hatt under oppveksten? Og hva slags rollemodell er forsvarets ledelse, som ikke ivaretar de sterke jentene som tør å stå frem og varsle om overgrep? Trygge barn skaper trygge voksne – voksne som tar avstand fra mishandling, fysisk og psykisk vold, overgrep, grooming, sjikanering og diskriminering. Både jenter og gutter trenger trygge, tydelige voksne som også sitter i forsvarets maktposisjoner og som er satt til å ivareta sine underordnede og forvalte sin makt på en rettferdig og ansvarsfull måte.

Kvinnekamp er for meg å bruke stemmen min og stemme på politikere som utøver sin makt til å ta gode og trygge avgjørelser som sikrer en trygg fremtid for dagens barn uansett hvor i verden de bor.

Men hvem skal få min kvinnestemme ved neste valg? Skal jeg stemme på politikere som innskrenker kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp? Skal jeg velge politikere som er dårlige rollemodeller og som misbruker felleskapets midler? Eller skal jeg stemme på politikere som skaper enda større forskjeller mellom de barna som har og de som ikke har?  Skal jeg i det hele tatt vurdere å gi min stemme til politikere som sanker flest stemmer fra rasistiske grupperinger eller kanskje jeg bare skal stemme på hun derre norske, som ligner litt på en kortklipt versjon av Barbie, som flyr over verdenskartet på høye hæler og etterlater seg flere tonn CO2 utslipp – som får taletid i FN med sitt «miljøvennlige» budskap og oppfordring til verdens befolkning om å spise mindre kjøtt og mer grønt – når millioner av barn vokser opp i krig, fattigdom og sult- som hverken har kjøtt eller grønt på matbordet? Å, ja- det stemmer – hun er ikke politiker – hun er bare en av de mange kjendisfruene, som ingen hadde lagt merke til, hvis hun ikke hadde valgt å gifte seg og ta etternavnet til han lille kremmeren fra Porsgrunn med kjempesvær lommebok. Ja, ja- det er jo bare litt over hundre år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Endringer tar tid.

Så tenker jeg på Cecilia Brækhus – kanskje hun kan gå i ringen 8. mars med hele det politiske Norge – så kan jeg lene meg tilbake og se hvem som står støtt tilbake etter en dans med denne kvinnelige rollemodellen? Eller skal vi bruke mer kjærlighet og varme for å få til endringer til beste for barna, slik Forandringsfabrikken gjør?

Det er heldigvis en stund til kommune og fylkestingsvalget i år og til neste stortingsvalg i 2021. I dag vet jeg ikke hvilke politikere som skal få min kvinnestemme. Det eneste jeg vet er at min stemmeseddel skal gi dagens barn en stemme - for min kamp som ung kvinne blir kampen for en trygg og inkluderende hverdag og fremtid for alle barn.

Artikkeltags