Opp med hånden alle gudinner!

SUPERKVINNER: Å slite med eget selvbilde er ikke noe nytt for damer. Men løsningen på hvordan vi skal tre fram og få en stemme blir i disse kontekstene mer og mer sentrert rundt alternative kurspakker med individualiserte øvelser, skriver Rakel Rohde.

SUPERKVINNER: Å slite med eget selvbilde er ikke noe nytt for damer. Men løsningen på hvordan vi skal tre fram og få en stemme blir i disse kontekstene mer og mer sentrert rundt alternative kurspakker med individualiserte øvelser, skriver Rakel Rohde. Foto:

Av

Har likestilling anno 2019 blitt å finne gudinnen i vår menneskekropp, være en superkvinne med en ustoppelig kode eller bli en urkvinne som brøler ut kvinnens kraft?

DEL

MeningerDet er en økende industri som henvender seg til damer som tilsynelatende har behov for å endre kurs i livet. Svarene på endring er mange innenfor en stor og voksende industri. Kurs, seminarer, blogger, fagdager, konferanser og nettstudier. Vi skal danse rundt, slå oss på brystet, presse oss ut fra mørket og brøle ut vår indre kraft. Vi skal heve humøret og le på oss god helse. Kveld etter kveld skal vi kurses for å lære å le, høyt. Hver morgen skal vi lese dagens visdomsord, sånn før frokost, ja gjerne skrive visdomsordene selv. Når dagen kommer skal vi gripe den mens vi lytter til oss selv og hvilke behov vi har. Vi skal skape vår egen oase, puste ut mens vi er autentiske, ekte og bare oss selv. Både morgen, midt på dagen og på kveldstid skal vi søke etter følelsen av glede og motivasjon i alt vi fortar oss. Vi skal ta styringen og være sjefen i eget liv, og kanskje det viktigste av alt; leve i nuet.

«Kvinneindustrien»

All tekst- og meningsskaping som foregår innenfor ulike sammenhenger i samfunnet, vil virke inn på hvordan vi tenker, forstår og oppfatter verden (Hitching og Veum, 2011). I denne sammenhengen også hvordan vi oppfatter kvinner og kvinnerollen. Hvilket språk vi bruker om kvinner er altså ikke ubetydelig. Jeg er ikke sikker på at alle som driver i denne «kvinneindustrien» er bevissthet språkets makt og at språk kan tilsløre eller dekke over problematiske samfunnsforhold.

Å slite med eget selvbilde er ikke noe nytt for damer. Men løsningen på hvordan vi skal tre fram og få en stemme blir i disse kontekstene mer og mer sentrert rundt alternative kurspakker med individualiserte øvelser. Gjennom bruk av egne personlige fortellinger kjøper mer eller mindre velutdannede og pene kursholder seg empati og tillit på ulike plattformer.

Sosiale medier har et stort nedslagsfelt og bidrar til kvinnelig kommunikasjon, om og av kvinner. Og hva skrives det? Det jeg har beskrevet ovenfor om hva kvinner bør søke etter og endre for et lykkelig liv er hentet fra ulike sider og plattformer på nett. Fellesnevneren er at de henvender seg til kvinner. Vi bør innimellom stille oss spørsmål om hvilke forbilder vi gir den oppvoksende generasjon kvinner?

Fokuset på disse plattformene er gjennomgående at vi bør endre oss for å bli lykkeligere.  Ordet endring går igjen i svært mange av disse tilbudene. Er det sunne kvinneidealer i å konstant rette blikket innover og jobbe hard for å lete etter endring. Med dette forteller vi at det er mye som ikke er bra. Fokuset på å granske oss selv, føle, tenke, kjenne etter og «se innover», er det kvinnefrigjøring?

En krevende øvelse

Er det klokt å jobbe for målet om å finne glede og motivasjon i alt vi foretar oss? Er det å bli gudinner som lever i nuet et viktig mål for kvinnekampen? Jeg mener dette er en problematisk retorikk som tilkjennegir et urealistisk og usunt kvinneideal. Å konstant skulle leve i nuet er en krevende øvelse.

Livet er ikke bare nå. Livet er alt det har vært og alt det kommer til å være, på godt og vondt. Det er sunt å reflektere over tidligere hendelser i livet og ikke alltid bare de gode hendelsene. Læring og hukommelse er selve grunnlaget for en kultur (Nordengen, 2017). 

Å ønske, jobbe for, og i enkelte tilfeller kreve å hele tiden være til stede er en utmattende øvelse mange kvinner anno 2019 er dømt til å tape. Noen ganger, ja ganske ofte, må man bare gjøre ting uten noen stor glede eller motivasjon. Vi må gå fra arbeidsoppgave til arbeidsoppgave uten muligheter til pusteøvelser, oasetenkning eller en euforisk følelse av lykke. Det er urovekkende at man tilsynelatende konstruerer en retorikk som kan forstås som at det er et dårlig kvinneideal, ja sågar et nederlag, å følge «samfunnets rytme» og ikke bare sin «egen rytme». Jeg tror ikke bestemoren min reflekterte nevneverdig over om hun var en gudinne når hun engasjerte seg politisk og målbar like rettigheter for kvinner.

Neppe en superkvinne

Moren min sto neppe foran speilet og sa til seg selv at hun var en superkvinne med en ustoppelig kode når hun slåss for bedre lønn til kvinner på egen arbeidsplass. De kampene kvinner i generasjoner har tatt for våre rettigheter har hatt stemmer, vendt utover. De har hatt kraft, pågangsmot og de har endret samfunnet. Alt dette uten kursing, inspirasjonsdager eller øvelser som rettet blikket innover. Hvor hentet disse damene krefter, mot og inspirasjon fra?

Vi har mye å lære fra tidligere generasjoners modige damer. De kjempet for kvinners rettigheter, for fellesskapet, uten å kalle seg ekte og autentiske. De lette ikke etter en gudinne i en menneskekropp og de måtte ikke kurses i å være sjefen i eget liv. 

Artikkeltags