Ledelsen roste oss når vi serverte kaffe med et smil - men raseriet sto i taket da vi forsto hvor ulik lønn vi hadde

SAMHOLD: - Vi bestemte oss for å ha et møte for ansatte etter arbeidstid, og for første gang fikk vi en plattform hvor vi faktisk kunne diskutere arbeidsforholdene våre. Én etter én kom erfaringer og overraskende opplysninger om hverandres arbeidsvilkår fram. Folk hadde svært ulik lønn, og dette virket tilsynelatende tilfeldig, skriver Andrea Tangrild Rustad Nymoen. (nummer tre fra venstre)

SAMHOLD: - Vi bestemte oss for å ha et møte for ansatte etter arbeidstid, og for første gang fikk vi en plattform hvor vi faktisk kunne diskutere arbeidsforholdene våre. Én etter én kom erfaringer og overraskende opplysninger om hverandres arbeidsvilkår fram. Folk hadde svært ulik lønn, og dette virket tilsynelatende tilfeldig, skriver Andrea Tangrild Rustad Nymoen. (nummer tre fra venstre) Foto:

Av
DEL

MeningerNår vi er ute i gatene den 8. mars, ser vi at vi ikke er alene i våre erfaringer, og at vår kamp om trygge og gode liv er en felles oppgave. 8. mars er en internasjonal kampdag, en inspirasjonskilde til å fortsette å kjempe sammen. For uten samhold i en kamp står en alene, og alene blir kampen tapt.

Den 15. februar 2019 satte seks caféarbeidere i Nydalen på seg streikevester. Siden april 2018 hadde vi kjempet mot en ledelse som nektet oss tariff, en fagorganisasjon som ikke prioriterte oss fordi vi alle var deltidsansatte studenter og en forestilling om at streikende arbeidere kun er brautende menn. Bak streiken sto kvinner mellom 20 og 25 år, og sammen med oss kom rundt 100 andre arbeidere og støttet oss. Den 20. februar skrev bedriften under på at det blir tariff. Samlet ble kampen vunnet.

Andrea Tangrild Rustad Nymoen

Andrea Tangrild Rustad Nymoen

Være søte og diplomatiske

At kvinner tjener mindre enn menn for samme jobb, oftere jobber i deltidsstillinger og/eller med vanskelige organisasjonsmuligheter gjør at arbeiderkamp og kvinnekamp går hånd i hånd. Og det er ikke tilfeldig. Umyndiggjøringen av kvinner og jenter starter allerede når vi er barn. Vi blir fortalt at vi er svakere (enn menn), at vi er mer diplomatiske (enn menn), søtere (enn menn) osv. Caféyrket er et typisk «kvinneyrke». På hvert eneste kveldsmøte blir vi rost av ledelsen for at vi klarer å stå dag ut og dag inn og servere kaffe med et smil, mens de i forbifarten nevner at timene våre blir kuttet og forutsigbarheten i vaktene blir mindre. Vi opplever at det forventes av oss at vi skal kose oss på jobben, og at å uttrykke misnøye er begrenset til klaging «litt sånn oss imellom».

Disse holdningene har altfor lenge legitimert at vi som kvinner ikke forventes å kreve forandring, som for eksempel bedre lønn eller arbeidsvilkår. På arbeidsplasser med overvekt av studenter og deltidskontrakter er det ikke selvsagt at man prater om arbeidsforhold kolleger imellom heller. Om en skal være søt, snill, diplomatisk og unnskyldende - og samtidig stå alene i kampen – hvordan kan vi da kjempe for å beholde og utvide de rettighetene vi trenger for å leve trygge og gode liv?

Vi følte oss lurt og tråkka på

Det vi trenger for å kjempe for våre rettigheter er samhold, og en plattform hvor vi kan løfte problemer vi opplever og skape egne egnede løsninger på disse. Etter at loven om minstelønn for servicebransjen gikk gjennom i januar 2018, og ledelsen nektet å følge denne, ble det klart at vi måtte gjøre noe selv. Vi bestemte oss for å ha et møte for ansatte etter arbeidstid, og for første gang fikk vi en plattform hvor vi faktisk kunne diskutere arbeidsforholdene våre. Én etter én kom erfaringer og overraskende opplysninger om hverandres arbeidsvilkår fram. Folk hadde svært ulik lønn, og dette virket tilsynelatende tilfeldig. Energien og raseriet stod i taket. Da alle historiene var ute, følte vi oss lurt og tråkka på. Historiene viste at problemene våre var mange og at de hang sammen. Det ble klart for oss at den eneste løsningen var å kjempe kampen om bedre arbeidsvilkår sammen, og vi ville ha med fagforening.

Vi vant gjennom hos sjefene

Å bygge en plattform sammen med en fagforening viste seg å være nok et problem for oss, ettersom fagforeningen nedprioriterer deltidsansatte. Vi ble møtt med tvil om oss deltidsansattes evne til å gjennomføre streik. Imidlertidig hoppet ingen av oss av i kampen under den (altfor lange) prosessen, noe vår kontaktperson med tolv års erfaring i foreninga aldri hadde sett før. Det var takket være arbeidernes vilje til å kjempe, evne til å lytte og til å ta vare på hverandre at vi til slutt vant igjennom hos fagforeninga og hos sjefene. Gjennom plattformen kan vi løfte våre problemer, finne egnede løsninger og sammen kjempe de fram.

8. mars kan også være en slik plattform - her står vi side om side og roper våre krav i gatene. Vi ser hverandre og våre behov, vi ser at vi ikke er alene om våre opplevelser. Kvinner er overrepresenterte i deltidsansettelser og kjemper for å bli tatt seriøst av både fagforeninger og arbeidsplasser. Samholdet er et helt nødvendig utgangspunkt for å kjempe. Samholdet er viktig for å øke kunnskapen om våre posisjoner og muligheter samt en styrke til å fortsette kampen. Derfor er kvinnenes internasjonale kampdag fortsatt en viktig dag. Står vi samlet kan vi gjøre hva som helst!

God kampdag!

Artikkeltags