«Dette er jo som en skattejakt, jo!», sa gynekologen

Lisa Marie Hofsøy Stålskjær

Lisa Marie Hofsøy Stålskjær

Av
DEL

MeningerI disse abort-tider, der det snakkes mye om at det er vanskeligere for kvinner å bestemme over egen kropp, så kom det et passende minne på facebook for fem år siden. Det var en facebookstatus, og på statusen hadde jeg skrevet følgende

«MAN SKULLE TRO at det alltid er topp stemning når noen sier «Dette er jo som en skattejakt, jo!», men den gang ei mens jeg hadde gynekologisk undersøkelse…»

Kommentarene til denne statusen er like morsom som statusen selv. Og grunnen til skattejakten – jo, det var en spiral som ikke var der den skulle være. Noen spurte om spiralen min kunne ha falt ut, og jeg kommenterer spøkende om at det høres ut som at det er dobbeltdører montert på livmoren min. Jeg smålo av hele statusen og alle kommentarene, for nå er det en morsom historie. Men for fem år siden, da dette skjedde, så var det så absolutt ikke en morsom opplevelse.

Jeg synes det er en selvfølge at man skal kunne bestemme over egen kropp. Lover og regler er jo der for en grunn, men av og til er det bra å sette spørsmåltegn med disse lovene, og lure på hvem de egentlig gagner.

I en alder av 24 år så hadde jeg hatt syv svangerskap, der tre var spontanaborter, to var såkalte «missed abortions» (Kroppen klarer ikke kvitte seg med embryoet på egen hånd, og du må på utskrapning), og to av svangerskapene endte med to friske, flotte barn. Men veien for å få disse to flotte barna var tung. Både for kropp og sjel.

Jeg har også prøvd det meste av prevensjon der ute, som «kostet mer enn det smakte», for å si det sånn. Derfor føltes sterilisering som et naturlig valg for meg når jeg satt i mitt siste svangerskap med bekkenløsning fra uke ni og andre plager. Jeg tok dette opp med flere helsepersonell, men jeg ble ikke hørt. Jeg var alt for ung for å ta et sånt valg, mannen min burde heller sterilisere seg (og billigere var det og!), og hva om jeg møtte en ny mann og ville barn med han? Argumentene var mange. En ny mann endrer ikke det faktum at jeg ikke vil gå igjennom flere svangerskap.

Jeg var 24 år og 6 måneder gammel da jeg kom til gynekologen på sykehuset. Og selv med alle mine gode grunner så ble jeg avvist. Norges lover sier nemlig at man må være 25 år gammel for å kunne ta valget om å ikke få (flere) barn.

En ting er å bli nektet å bli sterilisert. Jeg kunne bite i det sure eplet og vente 6 måneder med å søke på nytt. Men denne gynekologen visste tydeligvis best, og jeg følte meg presset til å ta en spiral. Jeg takket pent nei flere ganger, sa jeg ville vente til jeg kunne sterilisere meg, men hun tok ikke nei for et svar, og argumenterte seg nesten blå. Det var ikke en ålreit følelse og sitte og føle seg presset av en lege til å ta et inngrep jeg ikke ønsket å gjøre, og jeg merket hvordan hennes personlige holdninger styrte hvor denne samtalen gikk. Til slutt så ga jeg opp, og gikk derifra 500 kr fattigere, og med litt ekstra kobber i kroppen.

Det er på dette tidspunktet jeg må understreke at en kobberspiral er et flott prevensjonsmiddel for de aller, aller fleste kvinner. De aller, aller fleste kvinner har ikke nevneverdig med smerter eller andre problemer med spiralen, og den gjør jobben sin – nemlig å unngå svangerskap. Men noen kvinner, statistisk sett en av 1000 kvinner, har større problemer med spiralen sin. Jeg er en av disse kvinnene.

Så etter en uke med intense smerter, så ringte jeg sykehuset. På telefonen ble jeg igjen avvist. Hvordan kunne jeg, som eide kroppen, vite bedre enn de med utdannelse hva som skjedde? Men denne gangen ville jeg ikke bli overkjørt, og jeg ga meg ikke før de tok meg mot. Også kan vi spole fram til denne facebookstatusen, der tre forskjellige helsepersonell måtte kikke inni meg for å finne spiralen min, som forresten hadde perforert livmoren min på to forskjellige steder, og satt fast i fettvev ute ved venstre hofte.

Jeg hadde et håp at de kunne klippe to eggledere når de først var nødt til å operere meg for å finne en spiral jeg i utgangspunktet ikke ville ha, men det ville ikke overlegen. Sykehuset i Vestfold følger norsk lov, og jeg fikk også vite at de har en policy på at de ikke vil sterilisere folk under 30 år.

Det har vært en lang vei å gå, men rundt et år senere ble jeg sterilisert på Ullevål sykehus. Og fem år senere så angrer jeg ikke et sekund på steriliseringen min, her jeg koser meg med mine to barn og har et godt sexliv uten å være redd for uønsket graviditet.

Artikkeltags