De usynlige ofrene

VOLD HJEMME: Nå gjelder det kun å glemme. Fjerne minnene fra det grusomme som skjedde i går. La være å tenke på det vonde som skal skje i dag og som også vil skje i morgen, skriver politimann Bjørn Druglimo.

VOLD HJEMME: Nå gjelder det kun å glemme. Fjerne minnene fra det grusomme som skjedde i går. La være å tenke på det vonde som skal skje i dag og som også vil skje i morgen, skriver politimann Bjørn Druglimo. Foto:

Av
DEL

MeningerDu har også helt sikkert møtt henne. Uten at du kanskje vet det. På gata, i nærbutikken eller på legevakta. Eller kanskje hun bor i nabolaget ditt. Men hun later nok som hun ikke ser deg. Hun vil ikke møte blikket ditt. Ikke fordi hun er arrogant eller sjenert. Ei heller fordi du har gjort henne noe galt.

Nei, hun gjør det fordi hun er redd. Redd for at du skal se det. Redd for at alle andre skal merke at noe er galt. Hun skjelver og gråter. Nesten hele tiden. Tårene er blitt hennes beste venner. Hver time er en kamp for å overleve. Hver dag er et mareritt som aldri tar slutt. Minnene fra barndommen om en skyfri himmel, vakre blomsterenger og et hav av kjærlighet er forduftet som dugg for solen.

Nå gjelder det kun å glemme. Fjerne minnene fra det grusomme som skjedde i går. La være å tenke på det vonde som skal skje i dag og som også vil skje i morgen. Men det er ikke lett. For det er ikke bare hennes egne tanker som må skyves vekk. Hun må også beskytte barna. De små og uskyldige ansiktene som hver eneste dag med tydelighet viser at de ikke forstår hva som skjer. De som ikke har bedt om å bli født inn i en slik verden.

En verden, innenfor husets fire vegger, som er full av ondskap og vold. Der en person de elsker over alt på denne jord slår, sparker og nedverdiger en annen person de elsker minst like høyt. Ikke bare det, men der også de blir slått uten at de aner hvorfor det skjer. Er livet virkelig ment å være sånn? Der hverdagen er fylt med redsel, gråt og rop om hjelp.

Hun føler at alt er hennes skyld. At hun ikke er bra nok. Verken som kvinne eller menneske. Tankene hennes er mørke og triste. Kanskje han har rett om at hun ikke fortjener å leve. Ingenting hjelper mot den dårlige samvittigheten. Det overskygger også de uutholdelige fysiske smertene. Det hjelper ikke at hun ofrer seg for barna og tar i mot slagene som var rettet mot dem. Eller at hun gjemmer dem i klesskapet når hun vet at ting skal skje.

Så neste gang du tror du ser henne. På gata, i nærbutikken eller på legevakta. Eller kanskje i nabolaget ditt. Gjør akkurat det. Se henne. Ikke bare i forbifarten, men prøv å få øyekontakt og vis at du er der for henne. Som et medmenneske.

Bare på den måten vil vi kunne hjelpe de usynlige ofrene.

Artikkeltags