Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det var en tilsynelatende helt vanlig fredags ettermiddag i august. Etter en lang arbeidsuke skulle det bli deilig å komme hjem til svigers hvor middagen sto på bordet. Vi rakk hjemom for et raskt klesskift før middagen. De svarte, smale buksene ble byttet ut med jeans og en T-skjorte. Ungene fikk en lett kattevask etter å ha lekt i sandkassen hele dagen.
Utenfor leiligheten på Revetal var det pyntet med balkongflagg. Fader, hadde vi glemt noens bursdag? Vi var allerede 30 minutter forsinket til middagsavtalen, men vurderte om vi skulle ta oss tid til å løpe ned på blomsterbutikken etter en bukett. Bare sånn i tilfelle.
Blomsterbuketten utgikk og vi gamblet på at en eller annen i Kongefamilien hadde bursdag. Det skulle man også tro da svigers åpnet døren i pen kjole og dress. De ble servert velkomstdrink med bobler. Litt vel fancy for en fredagsmiddag? Jeg gjettet ganske kjapt at det ikke sto hjemmelaget pizza på menyen..
Der sto vi i olabukser og gensere som muligens var brukt to dager på rad. Selv salongbordet var bedre kledd enn oss, med hvit duk, blafrende stearinlys og små roser. Hva var det egentlig som foregikk?
Så kom overraskelsen. Etter nesten 37 år som forlovet hadde svigers endelig tatt steget. De hadde giftet seg. I all hemmelighet. Og dette var selve bryllupsfesten! Først ble vi stumme, så gråt vi litt – og etter hvert angret vi veldig på klesvalget og på at vi ikke kjøpte den blomsterbuketten.
Vi fikk servert forrett og glassene var stadig fylt med noe sprudlende. Hovedretten var aldeles nydelig, og snart skulle bryllupskaka på bordet. Mens det ble ryddet plass til desserten, spurte samboeren min om jeg kunne hente noe han hadde glemt i bilen. Jeg smatt på meg skoene og tuslet ut. Nå kunne jeg endelig trekke pusten og lande litt etter det store bryllupssjokket. Trodde jeg.
For i det jeg rundet gatehjørnet dukket fire av mine aller beste venninner fra Kristiansund opp fra intet. De løp mot meg med klemmer og blomster. «Gratulerer med 30-årsdagen», ropte de. Overraskelsen hadde de planlagt lenge. Det hadde også svigers. Og jeg, som pleier å ha en nese for ting som foregår under radaren, hadde ikke fått med meg noe som helst.
Den tredje overraskelsen kom lørdag ettermiddag. Da hadde samboeren min samlet 18 av våre nærmeste venner til suprise-party. Tenk at så mange ville feire mine 30 år på denne jord!
Jeg har fortsatt ikke landet. Haka er limt til brystet. I utgangspunktet syntes jeg lite om å nærme meg 30-årene, men med tre fantastiske overraskelser i banken ble det helt magisk!
Lenge leve kjærligheten, gode venner og hyggelige overraskelser! … og det å troppe opp i bryllup i olabukser.
Hva er egentlig greia med skam?
Du vil ikke tro hvordan den lettlurte kvinnen (snart 30) så ut etter å ha smurt seg med rynkekrem
