Vanligvis skriver vi om veldig forskjellige ting, men akkurat spalten til Nils Ingar om idrett, rørte noe i meg. For selv om jeg trodde jeg hatet idrett, har det jaggu blitt idrettsutøver av meg òg. Jeg måtte bare bli voksen og finne min egen idrett først.

I motsetning til Nils Ingar fikk jeg ingenting ut av å bli pisket rundt på en gressbane i Andebu. Det var nok nøyaktig den samme gressbanen til og med. Jeg fikk ikke noe ut av orientering i Andebu-skogen heller.

LES OGSÅ: Pulje 1 i Birken er stappfull av mellomledere med havarerte ekteskap

Håndball var bare å droppe. Jeg er ballredd. Jeg kan kyle skiten såpass hardt at det er ugreit å komme i veien for den, men jeg tar ikke imot i alle fall. Jeg var sånn ok brukbar i kanonball, da. Mest fordi jeg var livredd. Jeg hatet det. Det faller seg kanskje naturlig at jeg også hatet fotball. Ikke er jeg interessert i å løpe etter en ball, ikke er jeg flink til det.

Det er ikke det at ikke jeg har prøvd de vanligste formene for idrett. Jeg har prøvd terrengløp, terrengsykling, fotball, håndball, friidrett, langrenn, slalåm, orientering, turn, og diverse andre fysiske aktiviteter som ikke nødvendigvis går under idrett. Jeg trodde rett og slett jeg bare ikke likte fysisk aktivitet.

Så ble jeg 20, og hadde en kjæreste som drev med styrketrening og kroppsbygging. For det første var det gøy. For det andre var jeg god til det! Jeg fikk godene av fysisk aktivitet, uten de tingene som gjorde at en noe bedagelig astmatiker med konstant frost i kroppen fikk lyst til å kaste inn håndkleet under oppvarmingen.

Noen år senere byttet jeg gym, og ble kjent med en gjeng som drev med strongman. Plutselig hadde jeg to store idrettsforelskelser, og måtte prioritere å dele tiden min mellom dem. Hadde noen fortalt mamma og pappa 15 år før at jeg skulle ende opp med å bruke mer tid på trening enn noe annet sted på fritiden, hadde de hånflirt av deg.

Vi får stadig rapporter om at særlig unge kvinner ikke er fysisk aktive. Nasjonen er stillesittende, og det er en alvorlig trussel mot folkehelsa. Dette er min bønn til deg som har ungdom i hus, er gymlærer, eller på annen måte er i kontakt med ungdom som ikke kan få seg til å like idrett: Se litt utenfor den tradisjonelle breddeidretten!

LES OGSÅ: Øyvind (40) er en av verdens sterkeste: – Det er en egoistisk sport, men kjæresten min forstår meg

Å være en del av et treningsmiljø kan være så utrolig givende, og det er viktig! Det er når man opplever mestring at man får lyst til å fortsette.

Jeg forstår at å bygge kropp for så å gå på diett et halvt år, spraye seg mørkebrun og spankulere på en scene i glitterbikini er sært. Jeg forstår at å konkurrere i hvem som kan bære en tung stein lengst, kaste en tømmerstokk lengst, eller dra en lastebil raskest også er sært. Men for oss er det samhold, mestring, støtte fra miljøet rundt, endorfiner og ren idrettsglede.

Jeg HATET kanskje å spille sjuerfotball i Andebu, men vet du hva jeg skal bruke sommerferien min på? Jeg skal på styrkesportuke på fjellet i Vinstra, med andre mennesker fra hele verden som også brenner for å løfte veldig tunge, rare ting. Vi har gleda oss et helt år til å møtes igjen! Tusen takk til han som dro meg med på gymmet første gangen, selv om jeg ikke ville, fordi han mente jeg kom til å være flink til det!