Å leve med aldersangst: – 1994, sier du? OL på Lillehammer, ja. Det husker jeg ... kremt, godt

PÅ 90-TALLET: Vinter-OL på Lillehammer i 1994 er blant de tingene man husker godt når man nærmer seg 50.

PÅ 90-TALLET: Vinter-OL på Lillehammer i 1994 er blant de tingene man husker godt når man nærmer seg 50. Foto:

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.En kollega ytret følgende setning: «Nei, aldersangst har jeg ikke». Vi hadde diskutert et eller annet, og dette var en konklusjon (scenen utspant seg før hjemmekontorenes tid). Jeg tidde og så ned i pulten. Fra den nesten jevnaldrende sidemannen min høre jeg et svakt «njaaaaææ» ...

Det er et faktum at man nærmer seg 50. I den forbindelse er det fristende å gjøre som klimafornekterne: simpelthen nekte å akseptere ugjenstridige faktum. Alternativt holde for øra, lukke øya og rope «Uæuæuæuææææ!» ... Men det hjelper ikke. Fra det øyeblikk jeg fylte 20 har jeg mislikt å bli eldre. Joda, alternativet er verre. Jeg vet det. Ha. Ha. Ha. Men: Noe i meg stritter imot. Hvordan er man en kul 50-åring? Hvem skal man sammenligne seg med? 50 er så mangt.

En kollega som har rundet 60 forklarer meg at det er ved 50 man slepper opp. Da frykter man liksom ikke lenger det å bli voksen. Det er ikke lenger noen tvil. Ingen vei tilbake. «Alder er bare et tall», sies det. «Du er bare så gammel som du føler deg». Njaaaa. Strengt tatt ikke riktig.

Jeg har en følelse av at på et gitt tidspunkt var alt «riktig». Det var utgangspunktet, jeg var i basis. De som var over og under var rett plassert. Men plutselig er det kaos. Og det blir verre og verre. Jeg tenker tilbake på lærere jeg hadde, som i mitt generasjonsmessige hjernekart da var 55. Når jeg regner på det nå, finner jeg ut at de i realiteten var typ 32. Folk som var mye yngre søsken av de jeg gikk samtidig med på skolen: «Hva? Har hun barn? Er ikke hun 11?»

Min angstlidelse gir seg blant annet utslag i at jeg må slå av TV-en – fort, fort – under nyhetssaker av typen «Norge søker om vinter-OL i 2030». Da er jeg ... Nei! Don’t go down that road. Hvorfor har jeg det sånn? Vet ikke. Noe eksistensielt er det vel. For hvert år nærmere slutten.

Men det har også med identitet å gjøre. Jeg kan finne på å føle at jeg er like gammel som de unge kollegene mine. Fordi det er der jeg henger igjen i mitt mentale bilde. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg får servert sjokk over lunsjbordet når jeg hører hvilket år de er født. 1991??? Da var jeg russ! 1994, sier du? OL på Lillehammer, ja. Det husker jeg ... kremt, godt. Og sånn kan vi holde på. Som en fakir piner jeg meg gjennom det. Foreldrene dine er yngre enn meg, ja? Du har en bestemor som er 10 år eldre enn meg?

Jeg hadde for en tid tilbake et minnerikt gjensyn med Tønsberg gymnas (som det het), der jeg gikk for 20 år siden (trodde jeg). Vi gikk i en lang hale bak en statsråd som var på besøk. Smilende proklamerte jeg i øst og vest at jaggu var det 20 år siden jeg var elev her. Men noe skurret, og det gikk opp for meg at tallet var 30. Tredve!

Og der kom den overgangen. Ny fase. Der mye før var 20 år siden – og selv det høres mye ut – er det nå tryggest å bare slenge ut tallet 30 hvis jeg skal få det rett.

Sånn har det blitt. Der har du meg.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.