Gå til sidens hovedinnhold

Å publisere Utøya-bildene er problematisk. Ikke å gjøre det er verre

Den rå brutaliteten i det som faktisk skjedde på Utøya er kanskje det mest underkommuniserte i historien om 22. juli.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kommentaren sto først på trykk i bransjeavisa Medier24.

Det er hovedsakelig to typer bilder som dominerer i dekningen av massakren på Utøya. De formidler to fortellinger. Den tredje, den jeg og mange andre lever med hver dag, er nå en teoretisk størrelse for de fleste nordmenn.

Da flyene traff Twin Towers i 2001 var jeg seks år gammel. Jeg hadde ingen forutsetning for å forstå det som skjedde, og har heller ingen minner fra nyhetssendingene som rullerte på TV den dagen og dagene etter.

Men det som sies å være den mest fotograferte dagen i verdenshistorien har likevel brent seg inn i netthinna også på min generasjon.

Det kanskje aller sterkeste bildet fra 11. september av mannen som faller livløst ned langs siden på bygningen. Det fanger på en helt unik måte desperasjonen de stakkars menneskene befant seg i, og den vanvittige tragedien hvert av de tapte livene representerte.

Et annet bilde som har brent seg fast på ganske mange netthinner er tre år gamle Alan Kurdi, skylt på land på en strand i Tyrkia. Bildet av den lille gutten som druknet i Middelhavet skulle endre i flyktningdebatten i Europa. Ikke fordi vi ikke allerede visste at barn druknet i Middelhavet, men fordi bildet tvang folk til å forholde seg til brutaliteten i det som skjedde.

I ti år har det til sammenligning i stor grad vært opp til oss overlevende å formidle brutaliteten i det som skjedde på Utøya. Tidsvitner har bidratt til bøker, avisartikler og forskning, og etter hvert flere filmer.

Felles for alle disse plattformene er at forbrukeren kan velge å se bort, å ignorere dem. De færreste har sett Poppes Utøya: July 22 eller lest Åsne Seierstads En av oss. Bildet av Alan Kurdi er det nok til sammenligning få som ikke har fått med seg.

I fravær av bilder som forteller den faktiske historien om det som skjedde på øya, fikk to virkeligheter tegne seg på nasjonens netthinne i stedet.

Det ene er Anders Behring Breivik. Avisene kunne godt spart litt av den omtanken man brukte på å skjerme oss fra bilder fra øya, til den massive minutt for minutt-dekningen av mannen som på mange måter selv fikk definere fortellingen om 22. juli.

Det andre bildet er rosehavet over norske byer. På den måten endte fortellingen om angrepene på Utøya opp med å handle om Norge selv, en solskinnshistorie om landet som besvarte vold med roser.

For vi som var der er det helt andre bilder som sitter igjen på netthinnen. Dette er bilder de fleste av oss aldri blir kvitt.

Men bildene fra Utøya eksisterer, og de ligner faktisk veldig på dem som sitter på netthinnen min.

Den svenske Aftonbladet-fotografen Niclas Hammarström var blant de første som tok bilder ved Utøya så tett opp mot angrepet.

En serie på 12 bilder ble premiert andreplass i World Press Photo Contest, men ingen norske medier valgte å trykke bildene. Bildene, som man kan finne på nett, viser blant annet døde ungdommer langs vannkanten, og er helt grusomme å se på.

I 2012 var jeg som nytraumatisert 17-åring i harnisk over både presseprisen og publiseringen av bildene. Nå er jeg langt ifra like sikker.

NTB-fotograf Håkon Mosvold Larsen, som selv dekket angrepet fra Sundvolden, ble i 2015 intervjuet i Klassekampen. I intervjuet sier han følgende om bildene til Hammarström.

– Jeg gikk fra å ikke skjønne noe, til å skjønne så mye som det er mulig for utenforstående å forstå. Ingen vitnefortellinger har gitt meg den samme forståelsen som da jeg så de bildene.

Dette sitatet er viktig. Som overlevende har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt folk si setningen «jeg kan ikke forestille meg hva dere opplevde der ute».

«Falling Man», det tidligere nevnte bildet av mannen som hoppet fra tårnet etter at flyet traff, forårsaket en flodbølge av kritikk. Det ble kun publisert ved én anledning i New York Times etter angrepet 11. september.

I ettertiden skulle det bli et av de største symbolene på tragedien som rammet New York.

22. juli er ikke 11. september, og Norge er et lite land. Publisering av disse bildene ville vært – og vil fremdeles være – en stor påkjenning for de etterlatte. Flere behov skal veies opp mot hverandre i det som kan være det største presseetiske minefeltet i norsk historie.

Skal noen av bildene publiseres i dag vil det kreve særskilt varsom håndtering, og det må gjøres i nær dialog med etterlatte.

Publisering av hvilket som helst av disse bildene vil nesten garantert virke retraumatiserende og høyst belastende for mange. Men jeg frykter likevel at kostnaden ved å ikke gjøre det i det hele tatt har vært for stor.

Kommentarer til denne saken