Tirsdag morgen. Det er 19 januar og undertegnende skal på noe etterhvert så sjeldent som en jobbreise der oppfinnelsen til Brødrene Wright skal ta meg fra Sandefjord Torp til Flesland og videre til Ålesund.

Lett snø denne morgen, så når flyet er boardet er det obligatorisk de-ice før takeoff.

Alle sitter om bord med sine munnbind, noen som meg med den blå varianten som man for bare ett år siden kun så under det årlige tannlege besøket … andre sitter med de noe mer estetiske tøymunnbindene.

Her må jeg si at designere har fått noe nytt å leke med!

Om bord i dag er det minst én Manchester United supporter og en som sikkert jobber i eller for Dolpin.

Vel, felles for alle er alle er vel en påminnelse om at å «flosse» tenner er en smart greie, for med munnbind på man blir konstant påminnet om at stellet med fordel kan gjøres noe bedre … eller er det bare meg?

Det nesten komiske og noe jeg har lagt merke til er hvordan øyner møtes nå på en annen måte enn bare for 9–10 måneder tilbake i tid.

Nå er det øynene som på en måte «skinner» og er det synlige på andre reisende. Noe ser sløve ut, som om de mangler oksygen. Andre mer nervøse og usikre på situasjonen … en slags motløs håpløshet i blikket, og det uten å kjenne noen av dem. Bare mine tanker når man ser ut over terrenget …

Hva tenker de? Så han på meg nå? Hvorfor?

Det var en som nøys og hostet inne på Torp, det å sitte i det ene hjørnet av venteområdet på Torp og se alle hodene om snur seg for å finne ut hvem som kan være syk og en potensiell «fare» er påfallende.

«Skal han med samme fly som meg????»

Det ble en nærmest synkron øvelse der et kamera til å filme hendelsen ville skapt latter i etterkant.

Tenk å kjøre den snutten i sakte film med den lille og store «R-en» blinkende oppe i hjørnet i beste tippekamp stil slik det var «back in the days» når Knut TH Gleditsch kommenterte tippekamper på 80 og 90 tallet.

Et sånt innslag på Nytt på Nytt hadde fått publikum til å le … eller?? nå er det vel ikke publikum i studio … hmmm

I så fall måtte de ha ventet med å sende videoen til vi kan sitte i trengsel igjen … men om det hadde blitt filmet …

Jeg veit jeg hadde begynt å le, jeg evner å se det komiske i det håpløse. Blitt bedre på det i det siste året …

Uansett, her sitter jeg da, på rad 10D, akkurat kommet over skylaget og vi kan bare i fjerne horisonten ane at fremtiden blir spennende. Vi får snart vaksinetilbudet, verden vil antakelig stabilisere seg og det skal gå bra til slutt. For de av oss som ikke får skitten da.

En dokumentar om covid-19 pasienter fra England på NRK sent i forrige uke minnet meg på at dette vil du ikke ha Thomas om du blir så syk som de personene som ble fulgt i over 6 måneder. Den der dokumentaren satt litt støkk i meg.

Men man kan ikke gi opp eller la det dra deg ned. Man må ha hodet opp og fram, sette mer pris på alle disse dagene som er selve livet. Det føler jeg at jeg og mine nærmeste gjør, selv om vi er mer en forsynt nå … For det er lyspunkter også. Dagen er mer enn 1 time lengre, det går den rette veien sånt sett også.

Widerøe skal som så mange ganger være min trofaste leverandør av den luftige måten å forflytte seg på. Nytt under Covid pandemien er at kaffen må du selv ta med om bord, også annen drikke. Tralle i midtgangen er ikke i bruk … Men det er lov å lette på munnbindet for å ta en sipp medbrakt drikke … heldigvis for jeg er en av dem som blir tørr i halsen og munnen av å fly.

Det siste jeg ønsker er 77 personer inkludert kabin personalet som snur seg mot meg for å «måle» meg og sette meg i «den båsen» om jeg skulle hoste her, nå …

I dag husket jeg dessuten tyggis til å rette på dårlig «flossing», det kan anbefales … men tror du skal bøye unna den sterke mentolen jeg kjøpte..... den fikk øynene til å renne noe inni helvete … og det mener jeg bestemt minst 5–6 personer fra rad 1 til rad 9 reagerte på der jeg entret flyet nest sist..... «hva feiler han der? Er han syk …?»

Takk for at du fortsatt leser, så slipper sidemannen din se ett sett «forvirrede og åpne» øyne flakke utover på alle i direkte øyekontakt som fort kan tolkes som noe annet en det de er. Han er sikkert akkurat som meg, dritt lei munnbind, avstand, hjemmekontor og Teams møter …

Akkurat det med avstand er en sak vi mennesker sliter med, det er vi nok for «flokk dyr» til. I skiheisen på Gaustablikk mellom Jul og Nyttår fikk avstand et nytt ord eller betegnelse: « Hold en Stavlengdes avstand». Herlig betegnelse, – så enkelt forklart:)

Flere smilte i køen der de pekte med stavene i retningen av skiltet og nikket samstemt …

PS! Jeg håper vi ses igjen, og på et tidspunkt helt sikkert uten staver, masker og munnbind også. Det blir en «ny» hverdag igjen det også …

Min neste reise blir Flesland – Ålesund om en drøy time. Der blir det nytt munnbind og nye blikk å møte …

Man lærer av sine feil sa mamma til meg. Check! Mentolen byttes i en med fruktsmak!

Ha en fin dag videre!