Jeg har alltid vært glad i bøker. Jeg liker å lese dem, og jeg liker å omgi meg med dem. Hyllerader tette av bokrygger har alltid fylt meg med en slags tilfredshet, enten jeg finner dem på biblioteket eller i min egen stue. Bøker er dekorative på en meningsfull og litt gåtefull måte, som historier diskré til stede på geledd.

Da jeg flyttet sammen med samboeren min for noen år siden, var vi skjønt enige om at bøkene måtte med. Størstedelen av en stuevegg ble avsatt til det formålet, og nye bokhyller ble handlet inn.

Allerede da bokhyllene var montert opp, ble det klart at de ikke var tilstrekkelige til å romme våre samlede verker. Derfor ble barnebøkene flyttet til loftstua, og faktabøkene fikk bo på gjesterommet. Likevel måtte bokhylleraden i stua skjøtes på med flere hyller.

Til tross for fulle bokhyller, pleier samboer sjelden å ønske seg noe annet enn bøker til jul og bursdager. En julaften fikk han samme bok i fire eksemplarer. Etter det begynte han å sende ut lister med hvilke bøker han ønsker seg, og så er det opp til oss som definerer oss som hans nærmeste å avklare hvem som kjøper hva. (Det vil han nemlig ikke vite på forhånd – noe må tross alt være en overraskelse.) Som oftest går det greit, men noen ganger går vi på en smell og kjøper flere av samme boka. Da går han i bokhandelen og bytter – og kommer tilbake med enda et par bøker ekstra, selvsagt.

Han er en takknemlig gavemottaker, det skal han ha. Bare en eneste gang kan jeg huske at han ikke ble fornøyd med en bokgave, og det var da han mottok Marie Kondos «Magisk opprydning». Den historien har jeg fortalt før. Den omtalte ryddeboka har ikke dukket opp ennå. (Ironisk nok har Marie Kondo selv abdisert fra sin trone av kategorisk orden, og ganske nylig erklært at hun nå prioriterer barna framfor rydding i huset.)

Her en søndag formiddag ble vi sittende og betrakte de sist ankomne bokstablene, som nå har passert kanten av et bilde som henger på den samme stueveggen. Det var da han overrasket meg.

– Vi bør kanskje gå gjennom bøkene vi har, og se om det er noen vi kan kaste eller gi bort. Det er mye gammel pocket her som kan gå på dynga, hvis ingen andre vil ha dem, sa han.

Jeg kunne ikke vært mer enig.

– Og så kan vi sette de resterende bøkene i alfabetisk rekkefølge, fortsatte han.

Jeg visste at øynene mine tindret da jeg nikket meg enig. For mitt indre blikk så jeg for meg stabler med gamle skatter utover stuegulvet, og metodisk samarbeid for å gjenopprette orden i bokhyllene.

– Du vet hva som kommer til å skje hvis vi tar ut alle bøkene for å rydde dem inn i et bedre system, sa jeg.

Det visste han ikke.

Men jeg vet.

Da kommer Marie Kondos ryddebok til å dukke opp igjen. På magisk vis.