Gå til sidens hovedinnhold

Aktiv dødshjelp er ikke veien å gå

Den siste reisen i livet skal være tilrettelagt så godt som overhodet mulig i et samarbeid med pasient, pårørende og helsepersonell, fordi alle fortjener en verdig avslutning på livet.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I Tønsbergs Blad, 5 desember 2020, fikk vi del i en rørende historie om venninnene som hadde holdt sammen i hele sitt voksne liv. En av dem ville til Sveits for å avslutte livet da hun hadde fått uhelbredelig kreft. Hun var engstelig for å bli avhengig av andre, da en slik situasjon ville oppleves som å miste all verdighet. Venninnene var med henne på den siste reisen.

Det er noen ytterst få land som tillater aktiv dødshjelp i dag. Disse landene har ulike regelverk og praktiserer aktiv dødshjelp forskjellig. Det er også viktig her hjemme å ta denne debatten da en god meningsutveksling gir oss bedre innsikt. Saken er om samfunnet skal legge til rette for aktiv dødshjelp. Er det en god løsning? Hvilke verdier skal vi holde fast ved? Som sykepleiere har vi et godt fundament:

«Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene».

Les også

Inger dro til Sveits for å dø: – Jeg følte meg faktisk privilegert som fikk være med. Det er den følelsen jeg er fylt av

Det er ikke vanskelig å forstå at enkelte mener at aktiv dødshjelp må være opp til hver enkelt. Vi er alle ulike og ingen av oss kan fullt ut forstå andres prøvelser. Det har jeg en stor respekt for. Allikevel mener jeg at en naturlig død er en verdi vi må kjempe for.

Den siste reisen i livet skal være tilrettelagt så godt som overhodet mulig i et samarbeid med pasient, pårørende og helsepersonell, fordi alle fortjener en verdig avslutning på livet. Vi mennesker har den samme iboende verdighet. Om vi blir avhengige av hjelp, er det også en del av det å være menneske, og det er ikke uverdig.

Den enkelte helsearbeider har et etisk og juridisk ansvar for å fremme verdighet i møte med sykdom og død, og den øverste ledelse i sykehus og kommuner har et absolutt ansvar for å legge til rette for dette. Sykepleiernes yrkesetiske retningslinjer viser til at: «Sykepleieren har ansvar for å yte omsorgsfull hjelp og lindre lidelse. Sykepleieren bidrar til en naturlig og verdig død, og at pasienten ikke dør alene. Sykepleieren bidrar ikke til aktiv dødshjelp (eutanasi) og hjelper ikke pasienten til selvmord».

Les også

Anne-May pleiet sin kreftsyke mann: – Jeg håpet at det skulle bli den flotteste julen. Det ble det ikke. Han orket ikke feire med oss

For 30 år siden hadde jeg et engasjement ved palliativ enhet, ved St. Olavs hospital under sykepleier og leder Marie Aakres kyndige hånd. Å delta i pasientarbeidet der var en lærdom for livet. En palliativ avdeling er for pasienter med relativt kort forventet levetid. Denne avdelingen bar preg av ro, verdighet, musikk, mulighet for privatliv og det var prester tilgjengelig. Det var en mulighet for lindring både sjelelig og fysisk. Personalet hadde regelmessige samlinger hvor vi tok opp etiske dilemma.

Jeg har fulgt mange pasienter de siste uker og dager av livet. Når døden nærmer seg, opplever mange verdifulle stunder hvor familier kommer nær hverandre. Samtaler som unnfanges i smerte og usikkerhet kan gi en helt spesiell mening, og bli til godte minner for pårørende. Ordene som blir utvekslet og nærheten som oppstår, kan bli til trøst.

Myndighetene har ikke alltid vært altfor flinke til å legge til rette for en verdig død. Det burde være en selvfølge med ressurser nok til alltid å sørge for verdighet, ro, lindring og tilstedeværelse.

LES OGSÅ: Ja, vi ønsker aktiv dødshjelp for palliative

Valgfrihet er en verdi som holdes høyt i dagens samfunn da vi vil bestemme selv, og ønsket om å velge bort det ubehagelige er fullt forståelig. Men virkeligheten og livet består også av påkjenninger, sykdom og savn som ikke kam velges bort.

Etikken spør etter hva som er det beste for menneskene, og er selve grunnfjellet i helsetjenestene. Mange av oss har opplevd at kalkulatorens makt til tider overvinner etikkens legitimitet. Det er ikke sånn det skal være.

Gode helsetjenester er en verdi vi sammen må kjempe for, og alle sykepleiere og andre helsearbeidere vet hvor utfordringene befinner seg. Med knappe ressurser og deltidsstillinger er regnestykket til tider umulig. Tilstedeværelse og den kontinuitet som tjener alle parter, er uoppnåelig. Men som sagt, vi må plassere ansvaret der det hører hjemme.

Livet er et usikkert prosjekt, det har det alltid vært. De verdiene vi verner om er et «vi». I de vanskelige dager kan vi trene oss på, om enn med vaklende skritt, å komme den andre i møte. Et tydelig NEI til aktiv dødshjelp, og et like tydelig JA til en verdig død. I et av verdens rikeste land bør dette være mulig. Kunnskapen og mulighetene for å lindre har aldri vært bedre enn i dag, men vi behøver kloke politikere som tar inn over seg alvoret.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.