Heming Olaussen og Elisabeth Sann ønsker (TB 12. oktober) at aktiv dødshjelp kan utredes og etter hvert legaliseres i Norge. Deres utgangspunkt er erfaringen med en venninne som var uhelbredelig syk. Hun ønsket å få hjelp til å dø framfor å ligge hjelpeløs og vente på døden på et sykehjem. Dødshjelpen fikk hun til sist på en klinikk i Sveits. Olaussen og Sann beskriver prosessen fram til deres venninne selvvalgt tømte glasset med de dødbringende medisinene legen hadde forberedt. Det er uverdig og unødvendig at man må reise til Sveits for å avslutte livet på denne måten, hevder de.

Innlegget gjør sterkt inntrykk. Å sykne sakte hen på en institusjon, hjelpeløs og med stadig større doser smertestillende, vil for mange skape ønske om en snarlig død mer eller mindre for egen hånd.

LES OGSÅ: Det var absolutt ingen som presset henne til avgjørelsen. Den var fullstendig frivillig, sjølstendig, hennes egen vilje. Hun ønsket å dø.

Blir normalt?

Dette krevende temaet har ingen enkle svar. Det er fint å lese at Olaussen og Sann roser hjemmetjenesten i Færder i saken. Vi vet de holder en høy standard. Vesentlige momenter peker imidlertid på et annet svar enn dødshjelp. Vi vil nevne noen:

* Moderne lindrende behandling kan nesten alltid dempe smerter, slik at de er til å holde ut og gi pasienten livskvalitet i avslutningsfasen.

* Dersom aktiv dødshjelp tillates, vil det nesten uvegerlig føre til en normalisering og allmenn aksept, og stadig nye barrierer vil brytes.

* I land hvor aktiv dødshjelp er innført, viser erfaringen at tilbudet eskalerer. I Nederland har antallet vokst for hvert år, fra i underkant av 2.000 tilfeller i 2005 til nesten 7.000 i 2019. Den samme skråplaneffekten ser vi også i Belgia, ett av de andre landene i Europa som har legalisert eutanasi.

* I Nederland utvides loven til å gjelde stadig nye grupper. Nå inkluderes også psykiske lidelser og demens (fra 2016) blant diagnoser som kan innvilges dødshjelp. I 2017 fikk 169 demente innvilget aktiv dødshjelp. Dette er en skremmende utvikling.

LES OGSÅ: Heller livshjelp?

* Et ofte uttrykt kriterium for dødshjelp er "en uutholdelig lidelse uten utsikt til forbedring." Men hva er "uutholdelig lidelse"? Hvilke tilstander skal egentlig kvalifisere for dødshjelp? Og hvem skal avgjøre når stadiet "uutholdelig lidelse" er inntrådt?

* Legalisering av dødshjelp som en rettighet vil nødvendigvis føre til en tilsvarende plikt til å ta liv. Hvem skal utføre dødshjelpen? Skal helsepersonell kunne be om fritak fra å utføre dødshjelp? Det er ikke uten grunn at motstanden mot aktiv dødshjelp er sterk blant ansatte i helse- og omsorgstjenesten.

* Også funksjonshemmedes organisasjoner advarer mot en legalisering. Det er lett å forstå. I 2017 fikk en 11-åring med cystisk fibrose dødshjelp i Belgia; der ble det åpnet for dødshjelp for barn i 2016. Ønsker vi en slik utvikling i Norge?

LES OGSÅ: Mye av smitten skjer i private hjem – nå skjerpes reglene for nærkontakter

* Sykdom, svakhet og avhengighet, iblant sammen med smerter og lidelse, rammer de fleste av oss i livets siste fase. Er ikke det en side ved det å være menneske? Vi skal sette alt inn på å lege, lindre og gjøre den siste livsfasen så god som mulig. Men ikke ved å frata et menneske muligheten til å føle noe overhodet.

* Hvis dødshjelp er legalisert og normalisert, vil den tanke snart kunne komme for mange gamle og skrøpelige at "jeg bør nok be om dødshjelp. Jeg er bare til bry for mine nærmeste og en stor kostnad for samfunnet." Tilhengere av dødshjelp peker på voksne menneskers rett til selv å bestemme når de skal dø. Vi har respekt for denne tanken. Men en slik selvbestemmelse kan fort bli illusorisk hvis presset fra omgivelsene til å forlate livet før tiden oppleves stort nok.

LES OGSÅ: Erlend synes denne type konspirasjonsteorier er skumle: – Det kan være farlig

Livshjelp

Fra KrFs side ønsker vi å gi bedre svar på frykten for tap av verdighet, livskvalitet og selvstendighet enn å legalisere dødshjelp. I stedet må vi svare med livshjelp. Vi må sette alt inn på å videreutvikle velferdsordninger, helsehjelp, omsorg og lindring som sikrer mennesker både et verdig liv i avslutningsfasen og en verdig død.

Vår motstand i KrF mot aktiv dødshjelp deles også av mange fra politiske partier omtrent over hele skalaen. Vi deler den holdning f.eks. Jonas Gahr Støre (Ap) har til dødshjelp: -For meg er det avgjørende at staten bidrar til å hegne om liv. Det innebærer også at helsepersonell bidrar til å lette byrdene våre når livet går mot slutten. Men man tar aldri liv, der går det for meg en absolutt grense. Jeg frykter en utvikling der mennesker som ikke vil være til bry for andre, ikke tenker på aktiv dødshjelp som en rett, men mer som en plikt eller en utvei (Støre, okt. 2018).

LES OGSÅ: Reidun ble smittet, og måtte stenge butikken: – Jeg ble helt rørt av all støtten fra så mange

KrF begrunner motstanden mot aktiv dødshjelp på allment grunnlag. I tillegg er dette standpunktet for noen av oss begrunnet i vår kristne tro og menneskesyn, i synet på livets ukrenkelighet og menneskeverdets betydning. Vi har ikke noe monopol på moralsk tenkning, og har absolutt forståelse for de tanker Olaussen og Sann gir uttrykk for. Men etter vårt syn skaper deres synspunkter langt flere problemer enn de løser.