Gå til sidens hovedinnhold

Arkitekturens sammenbrudd

Da jeg studerte møbel- og interiørarkitektur på gamle Kunst- og håndverksskolen på 80-tallet, fikk vi nyss om en utstilling på Galleri F15 på Jeløya.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det var den berømte Memphis-gruppen som kom til Norge. Ledet av den italienske arkitekten og designeren Ettore Sottsass, representerte utstillingen et opprør mot den rette vinkelen, mot en begrensende bruk av farger og materialer i møbeldesign og for en lekende og sprelsk tilnærming til faget. Det var som en frigjørende vind for oss. Endelig skulle den rette vinkelens tyranni brytes!

Postmodernismen feide inn over den vestlige verden på godt og vondt. Mye var klumpete og ute av proporsjoner. Klassisistiske elementer ble gjenbrukt på en fri måte. I dag kan vi se flere bygg inspirert av denne tiden i Statens Park. Ikke like vellykket alt, men en åpning og en start og en radikal utvidelse av arkitektens palett!

LES OGSÅ: Nedre Langgate 19: Du må tåle så inderlig vel…

Etter en kort stund forsvant postmodernismen, og arkitektene skyndte seg tilbake til den rette vinkelens trygge favn. Argumentet ble at vi må forholde oss til vår tids stil. Alt annet er uærlig. Men vent, hva er vår tids stil? Er ikke det noe som skapes underveis? Og hvorfor er det gitt at vår tids stil ligner til forveksling på en stil som kommer fra 1920, nemlig modernismen?

Arkitektene forklarer mye av disse outrerte stilutslagene med begrepet ærlighet. Dette er bisart, siden det jo dreier seg om stil, mote, trender som skifter over tid. På 70-tallet likte vi furu og brunt, i dag liker vi betong og grått. Det er direkte fjas å bruke begrepet ærlighet i arkitekturen på en måte som indikerer at nedskrellet funksjonalisme og blottede bærende elementer er mer ærlig enn dekorerte og innkledde måter å bygge på. Er Nidarosdomen eller Alhambra uærlig?

LES OGSÅ: Nedre Langgate 19: Fra vondt til verre

Underkaster seg

Det hele har sitt utspring fra forbryteren Adolf Loos som basunerte ut at ornament er forbrytelse. I titusener av år har menneskeheten dekorert gjenstander og sine omgivelser. Så kommer en arkitekt forbi og sier at det er forbrytersk. Og det store flertallet dukker nakken og underkaster seg. Denne underkastelsen er i dag så total at det som utøvende arkitekt føles vanskelig å anvende ornament på en bygning. Hvilken tristesse!

Ironisk nok kollapser arkitekturfaget på grunn av at det defineres som kunst. Dette innebærer en mystifisering og en laugsmentalitet som sier at de som er innvidd i fagets hemmeligheter har også innsikten. Om folket ikke forstår det høyverdige i arkitekturen, er det folkets egen skyld og ansvar.

LES OGSÅ: Lene er redd Tønsberg skal miste særpreget: – Det er på tide vi setter ned foten litt

Kompleksitetsargumentet er et annet av arkitektenes hersketeknikker i debatten. De sier at det dreier seg om annet enn fasade. Underforstått ligger det en dypere kompleksitet under som ikke er mulig å forstå for folket. Dette er et falskt argument fordi de for det første ytterst sjelden demonstrerer et godt inngrep med systemene de bygger for og innenfor, nemlig menneskene og omgivelsene. For det andre undervurderer de vanlige menneskers evne til å forstå komplekse sammenhenger.

LES OGSÅ: Vi må tørre å prate om pent og stygt i Tønsberg sentrum

Svake arkitekter

I moderne industriell design er deltagelse fra interessenter sentralt. De som skal leve med og bruke produktene skal ha noe å si om hvordan de utformes. Dette er i dag integrert DNA i produktdesign og tjenestedesign. Det er den demokratiske kjernen i designfaget. I arkitekturfaget er dette helt fraværende, med noen få unntak. Lucien Kroll’s deltagende arkitektur er så godt som glemt.

Stjernearkitekten Jacques Herzog (Herzog & De Meuron) uttalte i 2020 at arkitekturen ikke har ansvar for å bidra med noen ting til verden. Dens eneste hensikt er å produsere kunst. Tusenvis av arkitekturstudenter verden over har denne personen som idol.

LES OGSÅ: Miljøtilpasning eller miljødrap i Nedre Langgate?

Arkitekturens selvforståelse som kunst resulterer ironisk nok i at arkitektene blir svake overfor utbyggere, samfunn, og de systemiske kreftene som spiller seg ut. Behovet for å befinne seg i en opphøyet sfære vanskeliggjør forståelsen av de komplekse systemene arkitektene må forholde seg til. I utdannelsen ignoreres dette i stor grad da man er opptatt av den kunstneriske siden av faget og tenker at det verdslige kan man lære etterpå.

Bli med på opprøret!

Dette er et stort feilgrep, da man frarøver studentene all inspirasjon, glede, friksjon og kommunikasjon som det gir å forholde seg til en kompleks verden, inkludert brukere og utbyggere, profitører og uteliggere. Og jeg snakker ikke om å bare tegne for men å tegne med disse kreftene.

Dette er splittelsen i arkitekturen som gjør at den faller sammen som fag. På den ene siden fortsetter man å dyrke individets kunstneriske selvbestemmelse og laugets separasjon fra resten av verden, på den andre siden er kravene til involvering og deltagelse voksende for hver dag ellers i samfunnet.

LES OGSÅ: Tønsberg i endring - Nedre Langgate 19

Stå på, arkitekturoppgjøret. Ikke la arkitektene snakke dere ned. Arkitektstudenter, bli med på opprøret. Eller vil dere virkelig leve under den rette vinkelens, kassenes og gråfargens tyranni?

Heldigvis finnes det tegn til endring i arkitektenes rekker.

Kommentarer til denne saken