Dette var tilfellet med Strandåsveien 45, enebolig tegnet av Vårdal Arkitekter, som var så intens at saken ble omtalt i Øyene og Tønsbergs Blad. Det skjedde nylig da hovedutvalg for kommunalteknikk i Færder kommune skulle behandle søknaden om bygging av en ny enebolig på Torød. Kommunedirektøren hadde innstilt på et ja til søknaden, så var det politikernes tur, som fulgte opp den faglige uforstanden.

Siden tiltaket var et stykke moderne arkitektur av den minimalistiske sorten, var ikke utfallet gitt, men ifølge avisen ble det full pott for tiltakshaver. Politikerne overgikk hverandre i å skryte av eneboligens estetiske utforming. «Dette er noe av det peneste jeg har sett!», sa Bjørnar Godt Daae (H). Selv Reidar Gotteberg (MDG) måtte gi seg over. Det var et godt prosjekt med god tilpasning. Samtlige politikere stemte for tiltaket.

LES OGSÅ: Politiker-Påls nye hus på Tjøme gled ikke akkurat lett gjennom: – Jeg er svært overrasket

Parodisk

Hvis man skal nøste opp i denne parodiske estetikkforståelsen hos saksbehandlere og politikere, må man starte med kommunedirektørens innstilling. I avsnittet «Estetikk og arkitektur», med den overordnede tittelen «Vurderinger», får vi først referert fra Plan- og bygningsloven §§ 29–1 og 29-2, der loven legger vekt på at tiltaket skal ha gode visuelle kvaliteter i seg selv, i forhold til sin funksjon, men også i forhold til sine bebygde og naturlige omgivelser og plassering.

Deretter gir kommunedirektøren en beskrivelse av områdets terreng, med en spredt bebyggelse uten noen helhetlig stil, trolig for å avfeie at tiltaket kommer i konflikt med lovens krav om arkitektonisk tilpasning. Det mest sentrale punktet i innstillingen går selvsagt på bygningens utforming. Har den gode nok estetiske kvaliteter i seg selv? Det får vi ikke noe svar på i innstillingen, bare en fastslåing av at eneboligen har en moderne form med flatt tak, at fasadematerialet er holdt i naturlige materialer og at underetasjen har et lysere panel enn i første etasje.

For øvrig blir vi orientert om i hvilke himmelretninger boligen peker og hvor vinduene er plassert, sikkert for å fremheve byggets fokus på lys og utsikt. Ut over det at eneboligen er godt plassert i terrenget, har ikke kommunedirektøren noe å si om hvilke visuelle og estetiske kvaliteter den innehar. Gjennomgående er innstillingen en ren beskrivelse av tiltakets form, materialbruk og beliggenhet. Her er ikke gjort noen faglig vurdering i forhold til lovkravene om visuelle kvaliteter, estetikk og tilpasning.

LES OGSÅ: Vi blir utestengt fra all demokratisk innflytelse

Bare synsing

Før man kan konkludere med at eneboligen oppfyller lovens krav, må kommunedirektøren ikke bare beskrive tiltakets utforming og materialbruk, det må også foretas en spesifikk vurdering av tiltakets visuelle kvaliteter i seg selv. Uten å ha vurdert tiltakets visuelle kvaliteter i seg selv, kan man heller ikke avgjøre om tiltaket lar seg tilpasse omgivelser. Hvilket ikke er gjort i denne innstillingen. Her har man bare beskrevet og konkludert uten å ha gitt noe faglig vurderingsgrunnlag. Det bare synses.

Forholdet mellom beskrivelse, vurdering og konklusjon er en elementær rettesnor i logikk og metodelæren. Følger man ikke denne prosedyren får man heller ikke et resultat som er faglig troverdig. I dette tilfelle ender man opp med en ubegrunnet konklusjon som er tatt ut av løse luften. Innstillingen nevner for eksempel ikke det problematiske ved utgravingen til kjelleretasjen eller veipassasjen til garasjen. Her er det vesentlige terrenginngrep, som tyder på at boligens landskapstilpasning ikke er helt patent.

LES OGSÅ: Kommunal inkompetanse i Åsgårdstrandsveien

Eneboligens flate, langstrakte tak kan vel heller ikke kalles en god tilpasning. At tiltaket er skjult av vegetasjon, har ikke noe med tilpasning å gjøre. Det skyldes tomten og tiltakshavers ønske om å få boligen på en flate, pluss terrenginngrep for garasje og underetasje. Poenget er at den langstrakte førsteetasjen danner en ren geometrisk form i landskapet som ikke tilpasser seg noe som helst. Det er et arkitektonisk grep der tiltaket bare fremhever seg selv og sin visuelle uangripelighet.

Arkitektonisk sett er eneboligen estetisk intetsigende. Det finnes ikke noe visuelt samspill mellom tak, vinduer og veggpanel som skaper spesifikke kvaliteter i formstruktur og bygningskropp. Fordelingen av vinduer og veggpanel, samt deres dimensjonering, fremhever da heller ingen rytme eller formale variasjoner, noe som er nødvendig for at visuelle kvaliteter skal oppstå og gi bygningen et samstemt estetisk uttrykk.