Etter en relativt usikker framføring av et nå glemt verk, smeller det litt for høyt fra en godt voksen dame til sin mann bak meg: «Hun var vel ikke så flink, vel.»

Artikkelen er over 1 år gammel

Det er fort gjort å glemme at du er ute blant folk når du lukker deg inn i den egen lille verden.

DEL

SkråblikkKan det være så vanskelig? Som tilskuer er du nettopp det, ikke kommentator eller deltaker. Det hender ganske ofte at jeg mer eller mindre ufrivillig oppsøker ulike kulturelle eller sportslige arrangementer. Og det forbauser meg at folk som enten er der fordi de har betalt i dyre dommer for å komme innenfor, eller som er der for å følge de håpefulle, ikke bryr seg mer om det som foregår rett foran øynene på dem. Publikum som er mer opptatt av å holde den lille skjermen foran øynene enn å få med seg hitlåta, har vi alle sett, og jeg trenger vel ikke nevne hvordan det kan være i kinosalen en gang.

Av og til er det selvfølgelig litt sjarmerende. Som når jeg for noen år siden satt jeg på svært gode seter på Ullevaal en varm vårkveld for å se Rosenborg slå det som da var et topplag, Vålerenga. Det var over 20.000 på tribunene, Klanen sang og det var god stemning. Et stykke ut i første omgang hadde Rosenborg scoret, og det begynte å bli stille blant de blå. Ut på tribunen kommer det en fyr som slår ut for fullt som rik, bortskjemt vestkantgutt på fordomometeret mitt. Han stiller seg rett over hordene med de svarte og hvite fra Trondheim og brøler: «Rosenborg – æsj!» før han kontant snur og går igjen.

Fullt så mye humring i salen ble det ikke da jeg satt og fulgte de små og håpefulle musikkskoleelevene i sin første eller andre konsert. Etter en relativt usikker framføring av et nå glemt verk, smeller det litt for høyt fra en godt voksen dame til sin mann bak meg: «Hun var vel ikke så flink, vel.» Jeg kan skjønne at det tar på å høre 15 versjoner av «Twinkle, twinkle, little star» på sur fiolin eller med usikker rytmikk på piano, men å kommentere hele seansen som om det var et TV-show?

Det er nemlig ikke bare en og annen kommentar innimellom. Jeg har vært på konserter med barn og ungdom der voksne mennesker har fått det for seg at de må si noe om alt hele tiden. Og juble uhemmet når deres håpefulle har hatt en solo, for så å gå like etter, lenge før arrangementet var over.

Journalist Paul André Jensen i Tønsbergs Blad

Journalist Paul André Jensen i Tønsbergs Blad Foto:

Apropos kino: Innimellom skjønner jeg at det oppstår behov som gjør at man må forlate kinosalen midt under forestillingen. Fortrinnsvis bør man da ta korteste vei til nærmeste utgang, huske hvilket sete man sitter i og sørge for å slippe inn så lite lys som mulig i salen. Ikke som da jeg med mine håpefulle så en eller annen Spiderman- eller Avengers-film, og samme ekvipasje måtte ut fire ganger i løpet av filmen, hver gang med full åpning av dørene og leting etter setene i etterkant. Det siste med høylytt diskusjon ettersom de bevegde seg oppover i seteradene. Lurer på hvordan de finner fram hjemme.

Og snakker om høylytt. Selv om du snakker i telefonen med ett annet menneske, betyr ikke det at alle som står rundt deg plutselig har blitt døve eller forsvunnet. Vi hører av og til altfor godt.

Så jeg sier igjen: Kan det være så vanskelig? Når du er ute blant folk, oppfør deg som folk.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort. Send oss noen linjer med bilder fra et arrangement som du ønsker å dele i TB.

Artikkeltags