Arven etter Jakob

(Denne saken ble første gang publisert september 2022)

26. mars 1997:

Det er en vindfull, men fin dag i Fredrikstad. Gradene veksler mellom to og seks plussgrader, og på ettermiddagen småregner det.

På Fredrikstad sykehus har to lykkelige foreldre denne dagen ønsket sin førstefødte velkommen til verden.

19. april 2022:

Ellen Sophie Pederstad kjenner at bena svikter under henne.

Da Jakob ikke møtte på jobb denne dagen, tok sjefen hans kontakt med henne.

Nå står hun i annekset der han har bodd det siste året, og skjønner at livet aldri igjen vil bli det samme.

Fire måneder senere, september 2022:

Gjennom de store vinduene i den grønnmalte stua slippes september-sollyset inn.

Stua prydes av grønnplanter, levende lys og varme.

– Jakob var spesiell. En spesiell og vakker gutt. Han spilte borgermesteren i skuespillet på skolen, og han ble kåret til ballets konge på ballet på ungdomsskolen.

Ellen tygger litt på ordene.

Kundenes favoritt

Ellen forteller om en gutt som tok vare på alle rundt seg. En som så dem som falt litt utenfor, og som brydde seg.

– Han var nok kanskje litt ekstra moden.

På Kiwi, der han jobbet i sju år, ble han av kundene beskrevet som den blideste gutten på Kiwi. Han som alltid hadde en god kommentar på lur. Som alltid tok seg ekstra tid.

– Det er godt å vite at andre husker ham sånn. Det er arven etter Jakob.

Men inni seg hadde Jakob det vondt. Og det var kun mamma Ellen han fortalte om de mørke tankene som mot slutten preget store deler av tilværelsen hans.

– 13. februar spurte jeg ham direkte om han ikke ønsket å leve mer. Og han bekreftet det.

Ellen peker på den andre enden av sofaen.

Avskjed med småsøsknene

Gjennom vinteren oppsøker mor og sønn helsevesenet, men de blir fortvilet når Jakob skrives ut etter et halvt døgn. Etter hvert blir han henvist til ukentlig samtaleterapi.

Ellen mener dette førte til at Jakob mistet troen på at hjelpen fantes. Han sier til mamma Ellen at han skal klare seg selv.

– Lørdag 16. april forteller Jakob meg at han tenker på å «drepe seg selv», hele tiden. Ikke et par ganger om dagen, men hele tiden. Drepe seg selv, det var akkurat de ordene han brukte, sier Ellen.

– Da ble vi enige om at jeg skulle bli med ham til hans samtaleterapeut for å be om mer hjelp.

En tåre renner nedover Ellens kinn mens hun tenker tilbake til livets tyngste dager.

– Søndag var han hos pappaen sin og besøkte småsøsknene sine, og lekte med dem hele ettermiddagen og kvelden. I ettertid har jeg tenkt at han tok avskjed med søsknene sine da.

Én dag senere er Jakob død. Han velger å avslutte livet selv.

– Jeg jobbet hele påsken, og det bebreider jeg meg selv for. Jeg skulle ønske at jeg hadde ringt jobb og sagt at jeg ikke kunne komme, fordi jeg måtte ta hånd om noe som var mye viktigere. At jeg måtte ta vare på sønnen min, sier hun og tilføyer:

– Samtidig skulle jeg ønske det var mer ressurser til psykisk helse. Jeg har en klar oppfordring om at man må tørre å stille de vanskelige spørsmålene om man møter noen som sliter og har mørke tanker.

Umenneskelig smerte

Ellen skifter sittestilling i sofaen. Hun tørker med en lett bevegelse bort tårene som renner nedover kinnene.

– Helgen før han døde, sa han at han ikke orket å være hos oss. Han ville være alene. Og jeg aksepterte det, sier Ellen.

– I ettertid ser jeg at jeg selvfølgelig ikke skulle akseptert det, men man tror jo ikke at det skal skje.

Det er Ellen som tirsdag 19. april reiser hjem til 25-åringen og finner ham død.

Smerten og sjokket slår henne i bakken, og hun klarer ikke å stå på bena. Lik en intens bølge som slår med umenneskelig kraft.

– Det var helt forferdelig. Er helt forferdelig.

Vil være åpen

Hvert år dør 800.000 mennesker på verdensbasis som følge av selvmord. Det vil si ett menneske hvert 40. sekund.

Lørdag 10. september markeres Verdensdagen for selvmordsforebygging, og det er i den forbindelse Ellen ønsker å fortelle Jakobs historie.

– Det faller helt naturlig å være åpen om hvordan Jakob døde, og det har føltes helt naturlig hele veien. På Facebook bare noen dager etter at han døde, skrev jeg at han synes livet ble for tungt å leve og at han derfor dessverre valgte å ta livet sitt, sier hun.

– Hvis min åpenhet kan hjelpe ett eneste annet menneske, så er det verdt det.

Selv om det de siste årene var et strevsomt liv, et liv med mye angst og uro, så er det ikke den Jakob familien husker.

De husker gutten med de varme øynene og det lune, sindige vesenet.

Alle de første gangene

Når Ellen møter Fredriksstad Blad, har det gått litt over fire måneder siden de mistet Jakob.

Sorgen er fremdeles vond, svart og vanskelig, og savnet er uutholdelig. Og fremdeles er det alle de «første gangene» de må gjennom.

Første bursdag uten Jakob. Første jul. Eller noe så «enkelt» som første skitur.

Ellen blir blank i øynene. Hun lar hånden gli gjennom håret som er holdt oppe i en hestehale.

– Jeg synes det er hjerteskjærende at barna mine må gå gjennom dette. At de må oppleve selvmord i så umiddelbar nærhet. Det er vondt at vi er en del av det, og at vi skal gå med denne sorgen.

Samtidig kjenner hun på en rivende smerte over hvor tungt og vondt Jakob må ha hatt det.

– Så tungt var det, at angsten for å leve ble større enn angsten for å dø. Det er vanskelig å tenke på at gutten min døde alene. At jeg ikke fikk trøstet ham. Det gnager i meg.

Et siste farvel

Til Jakobs fire søsken har Ellen hele veien vært opptatt av å være åpen og ærlig.

– En av de minste syntes det hele ble enda vondere da, fordi det ble mer virkelig. Jeg syntes det var viktig å ta dem med, slik at de forsto at Jakob virkelig er død.

Ellens to eldste jenter er sterkt preget av å ha mistet en kjær storebror og venn. For de to yngste går sorgen mer i bølger.

– Jeg sier til barna mine at vi skal sørge og ta innover oss at Jakob ikke er her, og vi skal la sorgen få fritt spillerom. Jakob er død og vi skal ha en grav å gå til, men samtidig skal ikke sorgen få spise meg opp.

Bekymret for moren

Det er en annen side av det som er vanskelig med å miste et barn.

Da Jakob døde, ble Ellens fire andre barn redde for at noe skulle skje med henne, eller at de også skulle miste henne.

– Jeg har sagt til barna mine at jeg ikke har hatt én eneste tanke om at jeg skal forlate denne verdenen. Jeg betrygger dem med det. Men de har kjent på angst for å miste meg. De har blant annet drømt at jeg har dødd.

Ellen blir stille i noen sekunder.

– Jeg har lurt på når og om jeg skal bli lykkelig igjen. Jeg føler at jeg står på perrongen og ser på at toget kjører forbi, men jeg har ingen evne til å gå om bord.

Sorg og tabu

En annen viktig årsak til at Ellen ønsker å fortelle så åpenhjertig om sønnen, er fordi hun ønsker å bryte tabuene rundt selvmord.

Det knyter seg i magen hennes når bekjente velger omveier på butikken for å slippe å snakke med henne, eller når folk som tidligere hilste på henne bare går rett forbi og ser en annen vei.

For Ellen er ensomheten noe av det som er verst i dag. Selv om hun har mye støtte i de nære vennene, savner hun å være en del av fellesskapet.

– Det er en ensomhet som er helt ubeskrivelig, og det tror jeg ikke de som ikke har mistet noen selv vet. Jeg føler meg som en person som folk ikke har lyst til å være sammen med. At jeg ikke forbindes med noe som er lystig og festlig, og det gjør at jeg føler meg utenfor.

Ser Jakob

I tiden mellom Jakobs dødsfall og begravelse, var det åpent hus hjemme hos Ellen og familien.

Venner, familie og Jakobs nærmeste kamerater gikk inn og ut som de ville. De var samlet i sorgen.

Men så ble det stille. Nå kan hun kjenne på savnet etter å ha nær kontakt med andre som sto Jakob nær.

– Samtidig synes jeg det er vondt å se andre på hans alder. Jeg tenker at det kunne vært Jakob, sier hun og tar en slurk av kaffen.

– Jeg ser ham noen ganger. Jeg ser noen med fiskestang og tenker at det er Jakob, eller unge menn med skjegg og langt hår kan jeg se og tenke at det er ham.

En friluftsmann

For nettopp det var typisk Jakob.

I dag kan Ellen kjenne på en egen ro når hun er i naturen. Kjenne at Jakob er litt nærmere mens hun går i skogen eller på fjellet.

Som da hun i sommer gikk Pilgrimsleden på Dovre i regi av aksjonen «Gå for å leve».

Eller da hun på sensommeren gikk på fjelltur på Langeskavltinden og følte seg 2.014 meter nærmere Jakob.

– Det var en forferdelig lang fjelltur, og vi brukte ti timer for å komme opp. Aldri har jeg tenkt mer at å gå for å leve kunne ha en større betydning, for jeg hadde så vondt i kroppen, sier Ellen og tilføyer:

Klandrer ikke Jakob

En tanke mange som mister noen i selvmord sitter igjen med, er om man kunne ha gjort mer.

Også Ellen har kjent på disse tankene.

Hun lar blikket gli over rommet i noen sekunder. Retter seg litt opp i ryggen og fortsetter:

– Men mamma, som er en av mine største støttespillere, peprer meg med at han nå slipper å ha vondt mer. Og det prøver jeg å tenke på.

– Jeg er også realist av meg, og jeg tror at hvis man virkelig ønsker å dø, så får man det til. Jeg er ikke sint på Jakob, og jeg klandrer ham ikke. Jeg tror at vi vil møtes igjen.