Barna på flukt er våre barn

SOM BARN: Nora Mehsen husker hvordan asylsøkerbarna falt utenfor i skolemiljøet på Stokke.

SOM BARN: Nora Mehsen husker hvordan asylsøkerbarna falt utenfor i skolemiljøet på Stokke. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Altfor ofte ser vi hvordan asylsøkere og flyktninger demoniseres, andregjøres og får strippet vekk sine grunnleggende rettigheter, skriver Nora Mehsen, som minnes hvordan asylsøkerbarna falt utenfor på skolen i Stokke.

DEL

MeningerJeg husker friminuttene på ungdomsskolen. Alle elevene var ute i skolegården, oppdelt i klynger. En klynge besto av de mørkkledde røykerne som ikke gadd å høre på lærerne. En annen av de pene og vellykkede jentene som alle behandlet med ærefrykt. En tredje av de veltrente fotballguttene og en fjerde av nerdene og de sosiale taperne.

LES OGSÅ: Jakob og Nora kan vinne pris

Men det var en kategori til. Det var nemlig et asylmottak i hjembyen min, Stokke, så en gang iblant kom det nye ansikter til skolen som lignet litt på mitt eget. En dag jeg sto for meg selv i et hjørne av skolegården, ble jeg plutselig oppmerksom på dem – asylsøkerbarna. Mange av dem virket alvorstunge, men også nysgjerrige og håpefulle på nye vennskap.

LES OGSÅ: Nora Mehsen fra Stokke er kåret til Årets Homotopp

Jeg husker at jeg flyttet blikket over til medelevene i skolegården. Det var tydelig at flere uttrykket misnøye over disse nye barna, som liksom invaderte skolen vår ut av intet. Noen himlet med øynene, andre skar grimaser, som for å signalisere hvor ekle, besværlige og illeluktende de var. Budskapet var klart og tydelig: Asylsøkerbarna måtte man for guds skyld ikke utveksle et eneste ord med. Aller best var det å unngå å se dem inn i øynene. De skulle ikke tro at de var velkomne. De skulle ikke tro at de kunne være en av oss.

Jeg husker at jeg lot blikket falle ned på asfalten, for å være på den sikre siden. Jeg måtte ikke møte blikkene deres.

Kunne vært en av dem

Dette oss’et, som flertallet av elevene utgjorde, var en kompleks og vanskelig størrelse å forholde seg til fra mitt perspektiv. Jeg visste at jeg like gjerne kunne vært en av de asylsøkerbarna – jeg var selv datter av en flyktning. Samtidig var jeg livredd for å bli avslørt som nettopp det – jeg så jo hvor brutalt det var å være utenfor fellesskapet. Det rev i meg å delta i denne hatefulle atferden som så mange av elevene på skolen utviste overfor asylsøkerbarna, som egentlig burde ha blitt møtt med åpne armer og hjerter. Istedenfor la vi til på ulykkeligheten deres.

Altfor ofte ser vi hvordan asylsøkere og flyktninger demoniseres, andregjøres og får strippet vekk sine grunnleggende menneskerettigheter. Det er vårt ansvar å overdøve hatet med kjærlighet.

Barna som er på flukt til Norge er våre barn. De fortjener å bli tatt imot av oss med åpne armer og hjerter. Jeg ber derfor norske politikere sørge for at barn får beskyttelse, under flukten, og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn. Ingen skal få barndommen sin satt på vent. #BarndomBetyrAlt

Artikkeltags