BjøRnar K. Bekkevard

Ranveig og Beint mistet sønnen: – Jeg fulgte ham i barnehagen, og det var siste gangen jeg så ham

Ekteparet Saaghus opplevde alle foreldres verste mareritt.
Av
Publisert
DEL

Det er lite som påvirker livet mer enn det å få barn. De fleste foreldre jeg kjenner setter barnas ønsker og behov veldig høyt. Glimt av lykke, kjærlighet og nærhet kan ta brodden av søvnløse netter og stressende dager. For mange foreldre blir det å være mamma eller pappa det største, beste og viktigste i livet.

Følg Avkledd av Jakob på Facebook!

Men hva skjer når fanget er tomt, barnelatteren stilner og det ikke lenger er noen å hente i barnehagen? Hvordan er det å miste et barn?

Ubegripelig smerte

Sommeren er på hell i Holmestrand, og høstluften kryper inn over Gullhaug. Vi sitter på terrassen foran et hyggelig og grått hus i skogkanten. På bordet står det nybrygget kaffe.

Vi bodde i dette huset da Thomas levde. Nå har vi flyttet tilbake hit, og det er godt å ha skyggen hans rundt meg, sier Ranveig Saaghus.

Hun setter fram hjemmebakte rundstykker med ost og skinke.

Nede på gårdsplassen spiller sønnen Jørgen (14) fotball med søsteren Hanna (12). Likevel mangler det én. Familien Saaghus skulle være en familie på fem. 4. juni 2001 mistet Ranveig og Beint Saaghus sin førstefødte sønn Thomas, bare to år og to måneder gammel. Thomas skulle bare ta en formiddagshvil. Han våknet aldri.

– Det å se sønnen sin død, kjenne at kroppen hans er kald, er en helt ubeskrivelig følelse. Sjokket var sterkere og varte lenger enn vi forstod den første tiden, sier Ranveig.

Jeg opplevde det å få nyheten som en frontkollisjon: En ekstrem og ubegripelig smerte.

Beint Saaghus

– Siste gang jeg så ham, var da jeg sendte ham av gårde i barnehagen den fredagen. Jeg opplevde det å få nyheten som en frontkollisjon: En ekstrem og ubegripelig smerte, sier Beint.

Thomas Saaghus' død kom helt uventet. Obduksjonen viste ingen tegn på sykdom eller andre problemer. Legene konstaterte derfor at Thomas hadde dødd i krybbedød, hvilket i Norge blir gitt som diagnose inntil 3-årsalderen hvis ingen årsak til dødsfallet blir funnet. Ifølge Landsforeningen uventet barnedød dør nærmere 200 barn mellom null og fire hvert år i Norge. I 2014 døde tretten av disse i krybbedød.

– Sjokket beskytter deg mot sorgen som kommer veltende etter hvert, sier Ranveig.

Saken fortsetter etter videoen:

    Savnet etter en hverdag

    Etter begravelsen og alt som fulgte med, skyllet sorgen over Saaghus-paret.

    Man blir frarevet alt det gode i livet. Jeg trodde aldri jeg skulle bli glad igjen, sier Ranveig.

    Siden Thomas var Ranveig og Beints eneste barn, mistet de også livet og identiteten som foreldre. Flere naturlige arenaer ble borte. Det rokket ved hele tilværelsen deres.

    – Når man først har blitt foreldre, er det det viktigste i livet. Det blir den største delen av oss. Det var Thomas det dreide seg om. Han var alt, forteller Beint.

    – Man kan ikke forestille seg hva det vil si å være forelder før man er det. Man opplever en omsorg, ydmykhet, stolthet og nærhet som ikke kan sammenlignes med noe annet, sier Ranveig.

    Hun forteller at hun ofte tok seg på magen og følte på savnet av Thomas på fanget.

    Thomas formet meg som person. Jeg følte meg halv da jeg ikke lenger var mamma.

    Ranveig Saaghus

    – Thomas formet meg som person. Jeg følte meg halv da jeg ikke lenger var mamma, sier hun.

    Ekteparet Saaghus sier at det de savnet mest var hverdagslivet. Det var ikke lenger noen å tørke nesa på eller noen å hente i barnehagen.

    – Stillheten etter en har mistet et barn er enorm. Det ligger som en stor skygge over alt en gjør, sier Beint.

    Rom til å føle

    15 år har gått siden den skjebnesvangre dagen. Ranveig og Beint forteller at det tok lang tid, men at gleden kom tilbake. Begge er i full jobb. Beint er prest og flyktningskonsulent og Ranveig jobber som team- og lederutvikler.

    – Hvordan taklet dere sorgen?

    – For oss har det hjulpet å snakke åpent om det med hverandre og andre. Sorgen ble på en måte veien videre. Vi forsto tidlig at vi ikke måtte skyve den vekk, men kjenne på alle sider av den, sier Ranveig.

    Siden 4. juni 2001 har de vært åpne om følelsene sine. De sier at de har gitt hverandre rom til å være både sinte, lei seg og frustrerte.

    Vi er først og fremst følelsesvesener og må få lov til å ha irrasjonelle følelser. Det er viktig å anerkjenne når man sørger.

    Beint Saaghus

    – Vi er først og fremst følelsesvesener og må få lov til å ha irrasjonelle følelser. Det er viktig å anerkjenne når man sørger, sier Beint.

    For mange er det vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til noen som opplever å miste et barn. Ekteparet Saaghus velger å komme de rundt seg i forkjøpet.

    – Folk er ofte redde for hvordan vi skal reagere. Vi tar derfor selv opp Thomas, forteller historier om ham og gir folk mulighet til å stille spørsmål, forteller Beint.

    – Menn gråter ikke, sies det. Har du følt at du må ta ekstra ansvar og være tøff siden du er mann?

    – I vårt forhold er det jeg som gråter mest. Det har vært veldig fint å kunne fordele ansvaret og uttrykke sorg på våre egne måter. Det har vært viktig for oss å akseptere og respektere hverandre gjennom alle slags følelser, svarer Beint.

    Ulike sorgprosesser

    – Det er like mange måter å sørge på som det er foreldre.

    Det sier seniorforsker ved Senter for Krisepsykologi og professor ved Høgskolen i Bergen, Kari Dyregrov. Dyregrov har forsket på blant annet familievirkninger av å ha mistet et barn. Hun sier at alle foreldre bruker ulike virkemidler i sorgprosessen for å gå videre med livet.

    Det er viktig å få til en pendling mellom å forholde seg til og å oppleve sorgen og tapet av barnet, og å forsøke å ta grep for den nye hverdagen som må komme.

    Kari Dyregrov, seniorforsker ved Senter for Krisepsykologi og professor ved Høgskolen i Bergen

    – Forskningen viser at etterlatte bruker ulike kombinasjoner av i alle fall fire hovedformer for mestring. Den første handler om å arbeide med tenkemåter rundt det som har skjedd for å gå videre med livet, den andre går på å handle i forhold til de endrede tenkemåtene, den tredje fokuserer på å forsøke å distansere seg fra og skyve bort det aller vondeste i perioder, og den fjerde hovedformen vektlegger det å bruke støtte i sosiale nettverk og fra andre i samme situasjon og ta imot eller utløse hjelp fra profesjonelle hjelpere.

    Professoren tror at nøkkelen til en lettere sorgprosess ligger i fleksibelt å variere mellom alle disse formene for sorgbearbeiding.

    – Det er også svært viktig å få til en pendling mellom å forholde seg til og å oppleve sorgen og tapet av barnet, og å forsøke å ta grep for den nye hverdagen som må komme, sier hun.

    Vil aldri glemme

    Professor Dyregrov understreker likevel at den nye hverdagen ikke betyr at foreldrene har glemt barnet.

    – Omgivelsene må forstå at foreldre ønsker å ha barnet med seg i sitt hjerte, og huske på det som et menneske som har levd, sier hun.

    Dette er også noe Ranveig og Beint Saaghus er klinkende klare på. På Gullhaug i Holmestrand viser de oss bilder av Thomas. På en kommode midt i stua står et bilde av Thomas. Han smiler mot oss gjennom en sort ramme, rett ved siden av et portrett av resten av familien: Mamma Ranveig, pappa Beint, lillebror Jørgen og lillesøster Hanna. Jørgen kom til verden bare ett år etter Thomas' død. To år etter det igjen var Hanna født.

    – Vi var aldri i tvil om at vi ville ha flere barn. Det å bli pappa igjen, var en stor velsignelse, sier Beint.

    – Da jeg gikk gravid med Jørgen, føltes det ut som jeg gikk med to søyler i magen. En svart for sorgen over Thomas og en hvit for gleden over å få Jørgen. Sakte men sikkert vokste den hvite seg forbi den svarte. Etter at Jørgen ble født, gikk vi ofte på graven til Thomas. Der var jeg sammen med begge guttene mine, sier hun.

    Hva hvis?

    Kaffekoppene er tømt og på fatet på bordet ligger kun smulene fra rundstykkene igjen. Det er en glad mamma og pappa jeg sier ha det til på Gullhaug i Holmestrand.

    Familien Saaghus virker lykkelig, men ikke komplett. Det merkes at alle fire ofte tenker på hvordan ting hadde blitt hvis de hadde vært fem. Savnet av Thomas vil alltid være der.

    – Det er som en del av meg er amputert bort. Den personen Thomas kunne forme meg til med sitt nærvær vil jeg aldri få oppleve, sier mamma Ranveig.
     

    Hvordan forholder man seg til noen som har opplevd et stort tap? Les Kari Dyregrovs råd her: – Bruk den dødes navn i samtaler

    Dette er Avkledd av Jakob:

    Nok en gang stiller Jakob Semb Aasmundsen spørsmålene ingen tør å stille. Sammen med journalist og fotograf Bjørnar K. Bekkevard utfordrer han temaer knyttet til identitet.

    Temaene du kan lese om i Tønsbergs Blad handler blant annet om kriminalitet, kjønn, rus og sosiale medier. Les alle tidligere artikler her. Få flere historier, bilder og videoer ved å følge Avkledd av Jakob på facebook og instagram. Hør podcasten vår på soundcloud eller i din podcast-app.

    Nye saker kommer hver onsdag og lørdag sommeren 2016.

    Skriv til oss: Vi vil høre din mening!

    "Avkledd av Jakob" tar opp mange betente temaer og vi ønsker å høre hva du synes. Hvem er du på sosiale medier? Hvordan forhindrer vi at ungdom begynner å ruse seg? Holder du på din norske identitet i utlandet?

    Skriv et debattinnlegg på maks 500 ord til oss på jakob.semb.aasmundsen@tb.no.

    Artikkeltags