En iPhone tåler leverpostei, selv i ganske omfattende doser

LIVET LEKER: Barneleker er vel og bra, men bestefars leker som kommer fra Elkjøp og Power er mye morsommere.

LIVET LEKER: Barneleker er vel og bra, men bestefars leker som kommer fra Elkjøp og Power er mye morsommere. Foto:

Som de fleste andre besteforeldre, har jeg selvfølgelig brukt en formue på fargerike leker som skrangler, durer, synger, lyser og sluker batterier, men de danker ikke ut de ordentlige lekene. For eksempel DAB-radioen min.

DEL

MeningerDet er helt utrolig hvor klåfingret en liten ettåring, som så vidt har lært seg å gå, kan være. Dessuten er jo småtassene ofte noen ordentlige luringer. Han jeg hadde ansvaret for en dag sist helg, så helt uskyldig ut der han sto og balanserte litt usikkert på to. Bare lureri, selvfølgelig. I løpet av de sekundene jeg brukte på å åpne kjøleskapet for å servere en skvett melk til formiddagsmaten, hadde han forflyttet seg til den andre siden av stua. Der hadde han funnet stereoanlegget og trykket på alle knapper det var mulig å trykke på, mens han hvinte frydefullt.

Henrykt så han på alle lysene og tallene. Anlegget fikk i løpet av noen sekunder så mange beskjeder og kontrabeskjeder om hva det skulle gjøre, at det gikk helt surr. Det har fortsatt ikke kommet til seg selv. CD-skuffen går for eksempel ukontrollert ut og inn hele tiden, men det er jo ikke så farlig. Ingen spiller jo CD-er lenger.

LES OGSÅ: Det var bare en løsning. Mannen måtte ut. Nå!

Mobiltelefonen min har også ringt mange mennesker det ikke var meningen å ringe. De fleste tok det pent. Dessuten fikk vi avklart at en iPhone tåler leverpostei, selv i ganske omfattende doser. Det gjør ikke alle fjernkontrollene til TV og radio som ligger i den skuffen han ikke skulle vite om. Og når en sånn oppfinnsom liten tass har lagt sine leverposteihender kjærlig rundt elektronikken, er det ikke bare å røske utstyret fra ham og rope NEI! Man må avlede, har jeg lært av barnets bestemor. Det er en krevende øvelse.

Jeg sendte noen tanker til min egen bestefar. Han var brannmann i Oslo og bodde rett ved stasjonen. Ble det for kjedelig, eller behov for avledning, tok han meg på armen, lempet meg inn i en brannbil og slo på sirenen. Det var avledning det!

Jeg kunne jo ikke måle meg med det, men prøvde med flere sleipe triks. Forsøket på å bestikke ham med den gamle mobiltelefonen min falt helt i fisk. Jeg ble avslørt med en gang. Her var det jo verken lys eller lyd. Det siste var det derimot nok av i ettåringen som var forsøkt lurt. Nå var gode råd dyre. 

LES OGSÅ: Høy sjø på soverommet: Man svettet som i en finsk badstue der man lå

Legotoget var ikke så moro, ballen lå temmelig død og den selvlysende, skranglete plastdingsen som kunne rulle festlig bortover gulvet mens den spilte den samme slitsomme melodien formidlet gjennom en liten dritthøyttaler fra Kina, var overhodet ikke morsom. I panikk grep jeg etter redningsplanken - min elektriske gitar. Det var greiene sine det. Jeg lot gitaren hyle, mens ettåringen stilnet – og så var det på tide med en lur. Puh!

Da stillheten endelig senket seg, benyttet jeg den etterlengtede pausen til å skrape leverposteien bort fra undersiden av spisebordet, rense fjernkontrollene for mer av den samme substansen og gjenopprette en slags orden i stua. Så var det opp i vognen og ut på tur.

LES OGSÅ:  Alle dumme ting er tre

Da jeg i går morges våknet en time for sent til en DAB-radio som spilte taktfaste marsjer på full styrke, ante det meg at justeringen av hjemmets elektronikk var mer omfattende enn først antatt. Jeg hadde alt for rett. På badet lyste det illevarslende på vaskemaskinens kontrollpanel. Error, sto det. Og maskinen er helt ny.

Artikkeltags