OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vårsko og hjemlengsel

Når våren kommer og vårskoa kan tas fram, rammes vår spaltist Tage Aske Holskil av en akutt og brutal melankolsk lengsel etter barndommen.
Av
Publisert
DEL

Det er noen ganger som jeg balanserer på minnene fra oppveksten på Tjøme og forsøker finne nye erfaringer på gamle plasser. Jeg drar stadig tilbake til øya, til steder jeg har vært. Ofte havner jeg i skauene, de rare små skauene som ligger som gjemmesteder mellom befolkede områder og svabergene. Jeg tar med kamera så jeg kan se alt med nye øyne. Men noen ganger må jeg innom gata jeg vokste opp i, se på huset som noen andre eier.

LENGTER BAKOVER: Tage Aske Holskil

LENGTER BAKOVER: Tage Aske Holskil (Foto: )

Fattern foran TVen

På tirsdag kjørte jeg under en grå himmel mellom husene i Presteåsen på Tjøme. Og ikke uventa blei jeg overmanna av en plutselig hjemlengsel. Ville kjenne på det å være meg der igjen, ville ikke ha solgt huset likevel.

Ville kjent på hvordan det var å ligge på det oransje teppet i stua og bygge lego. Drikke kakao ved spisebordet, se på tippekampen med fatter sovende på gulvet foran tven. Løpe ut vaskeromsdøra ut i grusen en vårdag som nå.

Artikkelen fortsetter under bildet ...

HJEM: "Jeg maser mye om Tjøme, ikke fordi Tjøme er så viktig, men det er barndommen som er viktig."

HJEM: "Jeg maser mye om Tjøme, ikke fordi Tjøme er så viktig, men det er barndommen som er viktig." (Foto: )

En gang var jeg litt innovertebeint, jeg har ikke noe annet ord, en svenske jeg kjente kalte det ‘hemlängtan’ når tærne pekte litt mot hverandre når man sto stille.  En gang noen kommenterte det, sluttet jeg med å gå med den ene foten litt innover. Jeg tvang den bevisst utover, og i dag kan man ikke se noe til hjemlengselføttene mine annet enn når jeg er sliten ute i skauen og trasker sakte hjemover langs en sti, kanskje det er derfor jeg alltid lengter hjem.

LES OGSÅ: Gode mennesker, de gjør gode ting – og så maser de ikke noe mer med det

Fortida blir bare viktigere

Jeg maser mye om Tjøme, ikke fordi Tjøme er så viktig, men det er barndommen som er viktig. Hadde jeg visst da, hvor mye jeg skulle grunne på barndommens hendelser, relasjoner, følelser og opplevelser ville jeg ikke ønsket å bli voksen så fort.

Terapeuten min sukker litt umerkelig inni seg når jeg vil snakke om det, men jeg merker det likevel. Nå som framtida blir mindre og mindre, mindre og mindre attraktiv, blir fortia bare viktigere. Barndommen sitter tross alt i kroppen på oss, ikke noe annet sted finnes den, men her inne er den.

Kanskje i vondtene, i blikket, i måten jeg beveger meg rundt i verden. Viker jeg unna deg når du kommer meg i møte, er det barndommen som viser seg fram.  Ikke jeg som ikke vil møte deg.

HJEM: "Jeg kjørte utover, fra skauen her jeg bor, der snøen ligger ganske godt fortsatt og ut til Tjøme, til en vårdag, varm og god slik YR hadde lovet, men på Tjøme var det rett og slett grisekaldt og ikke så mye vår å se."

HJEM: "Jeg kjørte utover, fra skauen her jeg bor, der snøen ligger ganske godt fortsatt og ut til Tjøme, til en vårdag, varm og god slik YR hadde lovet, men på Tjøme var det rett og slett grisekaldt og ikke så mye vår å se." (Foto: )

Jeg kjørte utover, fra skauen her jeg bor, der snøen ligger ganske godt fortsatt og ut til Tjøme, til en vårdag, varm og god slik YR hadde lovet, men på Tjøme var det rett og slett grisekaldt og ikke så mye vår å se.

Jeg dro ut som havplastturist, for å finne ut at det var så ille som jeg trodde, ja jeg visste det jo, er jo uti fjæra tidt og ofte, men leita meg fram til noen bukter og viker folk ikke besøker så ofte, steder ingen har rydda på en stund. Det var fullt. Fullt av plast som bare ligger og venter på badegjestene, kanskje de også tar i et tak når hytta i skibakken er bytta ut med landstedet på Tjøme?

LES OGSÅ: Mens andre hoiet og heiet kjente jeg plutselig hvor tomt alt ble 

HJEM: "På tirsdag kjørte jeg under en grå himmel mellom husene i Presteåsen på Tjøme. Og ikke uventa blei jeg overmanna av en plutselig hjemlengsel."

HJEM: "På tirsdag kjørte jeg under en grå himmel mellom husene i Presteåsen på Tjøme. Og ikke uventa blei jeg overmanna av en plutselig hjemlengsel." (Foto: )

Sko i fjæra

Garn er en flittig gjest i fjæresteinene, og flasker, bokser, og sko, masse sko. Sjøl har jeg altfor mange sko, sier kona. Joggesko, pensko, mellompensko, sko til skauen, sko til båten, støvler til regnvær, skisko, vadesko, til og med noen Italienske fjellstøvler, litt for tunge, men som passer.

Jeg lider av breie bein, det er som om fotsålene har kollapsa under tyngden av kroppen min, den litt for store kroppen.

De skoa jeg liker best er skoa jeg tok på etter en lang vinter, lefser som egentlig var utgått, litt trangere enn da jeg satte dem fra meg på vaskerommet høsten før, de var lette, de fikk meg til å føle at jeg kunne fly, nesten, jeg kunne kjenne grusen på veien gjennom de tynnslitte sålene, de gjorde paradishopping til en lek og var lette å spille fotball i, løpe i skauen i. Sykle med.

Bare våren dukka opp med den helt spesielle dagen. Den som varma bittelitt mer enn den forrige, den som kom med sykkelpumpelyd i busker og kratt, ja du veit når kjøttmeisen setter i gang og høres ut som en sykkelpumpe, ikke dagens pumper, nei som en KLM-pumpe, den pumpa Trond Kirkvaag brukte.

Vi frøys frydefullt, det var jo vår!

Det var årets aller fineste dag, når jeg kunne plukke fram lefsene fra i fjor, kjenne at de mykna for hvert skritt ut i våren. Der kanskje noen standhaftige snøhauger fortsatt måtte ungåes, eller løpes gjennom. Kjenne på lufta som fortsatt var kald. Og vi frøys, men ikke som om høsten. Vi frøys frydefullt, det var jo vår.

HJEM: "Det var årets aller fineste dag, når jeg kunne plukke fram lefsene fra i fjor, kjenne at de mykna for hvert skritt ut i våren."

HJEM: "Det var årets aller fineste dag, når jeg kunne plukke fram lefsene fra i fjor, kjenne at de mykna for hvert skritt ut i våren." (Foto: )

Skoa jeg bruker i dag er utvida til bristepunktet, lefser har de også blitt, kjøpt for ti år siden på obs, de er vel på et vis som verden som den plassen vi lager rundt oss større. Til bristepunktet. Der vi vokser og eser ut. Til skauen forsvinner, til havet drukner i oss.

Menneskeheten er en svær svett fot som har blitt for stor for skoa.

Artikkeltags