Ni år etter hun mistet søsteren Benedichte på Utøya, deler Lizelle Vatndal historien om dagen hennes verste mareritt ble virkelighet.

– Det var akkurat som hun visste det. Hun visste at hun skulle dø.

Benedichte ble revet vekk for alltid: – Jeg er redd folk skal glemme

Publisert

Øyenstikkere får Lizelle til å tenke på lillesøsteren sin. De ser mørke ut ved første glimt, før solen avslører et vakkert, fargerikt vesen.

– Benedichte var aldri redd for å være seg selv, som en øyenstikker kledde hun seg i sort, men alle som kjente henne visste godt hvor fargerik hun var på innsiden.

Også i sin 12 år gamle sønn, ser Lizelle søsteren sin. Måten han ler, lydene han lager og hvordan han prater. Hun er sikker på at de hadde vært gode venner i dag.

– Jeg elsker deg

Det regnet hardt mot frontruta den 22. juli 2011. I bilen satt Lizelle sammen med mannen sin Roy og sønnen Lucas. De gledet seg til å oppleve sommer i Danmark.

Ferien fikk derimot en brå vending da radioen ble satt på, og meldingen om bombeangrepet på Regjeringskvartalet tok plass i bilen.

Familien parkerte bilen i underetasjen og gikk om bord på båten med en ubehagelig magefølelse.

– Da vi satte oss i restauranten tok jeg tilfeldigvis opp telefonen. Den lyste mot meg med mange ubesvarte anrop både fra Benedichte og hjemmetelefonen. En telefon vi aldri pleide å bruke.

Lizelle ringte først tilbake til moren som fortalte at det var skyting på Utøya. En beskjed hun nektet å tro på, fram til Benedichte tok telefonen 18.01.

– Det kunne ha skjedd for en time siden, så godt husker jeg den redde stemmen hennes.

15 år gamle Benedichte hadde løpt ned til vannet der hun gjemte seg bak noen stener. I bakgrunnen av søsterens hviskende stemme, kunne Lizelle høre skudd.

– Hun fortalte meg at skuddene nærmet seg og at hun måtte legge på. Jeg overtalte henne til å bli på linja, fram til hun sa sine aller siste ord til meg.

«Uansett hva som skjer, så må du huske at du er verdens beste storesøster.»

Lizelle slipper tårene fri ved det runde kjøkkenbordet hjemme på Vear. Samtidig stryker hun forsiktig over hodet til familiehunden Benny, som ligger i fanget hennes, halvveis i søvne.

– Det var akkurat som hun visste det. Hun visste at hun skulle dø.

«Jeg kommer alltid til å elske deg».

«Jeg elsker deg og, mamma er på vei, vi sees snart».

Å ikke vite

Benedichtes stemme ble byttet ut med stillhet. Det var ingen vei tilbake til Norge, Lizelle befant seg midt på havet uten dekning.

Til slutt fikk hun koblet seg til båtens nettverk og fulgte konstant med på nyhetene.

Sent på kvelden la båten til i Danmark, hele natten satt hun i lobbyen for å holde seg oppdatert.

– Jeg husker det kom glade og fulle mennesker inn på hotellet med null peiling på hva som foregikk i nabolandet. For dem var det bare en helt vanlig sommerkveld.

Hun husker spesielt to norske menn som hadde lagt merke til henne, og kom bort til 25-år gamle Lizelle som engstelig stirret på telefonen.

«Sitter du her enda?» spurte han ene.

«Hvorfor gjør du det, vil du ikke bli med å ta en øl?» sa den andre.

«Søsteren min er på Utøya og jeg aner ikke hvordan det går med henne».

Lille, lille Benedichte

Etter flere mislykkede forsøk på å få tak i Benedichte og store vanskeligheter med å komme seg hjem, følte hun seg hjelpeløs.

– Da jeg til slutt kom meg på en båt tilbake til Norge, måtte jeg melde lillesøsteren min savnet. Lille, lille Benedichte. Det er det mest surrealistiske jeg har gjort.

Stående på dekk med blikket fjernt mot havet, tviholdt hun på håpet om at søsteren var en av de overlevende.

– Da mamma ringte og fortalte at den siste lista hadde kommet opp, uten navnet til Benedichte, knakk jeg totalt sammen. Jeg husker timene ombord på den båten varte en evighet.

Lizelle slipper Benny ned på gulvet og forteller at hun er redd folk skal glemme. Redd dagen som forandret alt, bare er nok et tilskudd til bunken av grusomme hendelser, skjedd i vår tid.

– For meg er 22. juli så mye mer enn det. Det er dagen lillesøsteren min ble revet vekk fra oss.

Blomstret

Til tross for en aldersforskjell på ti år, var de alltid sammen og stod hverandre nært, en nærhet Lizelle savner hver dag.

For hun har alltid sett opp til lillesøsteren sin. Benedichtes selvsikkerhet og selvstendighet har gjort minstemann til hennes største forbilde. Ikke bare fordi hun var morsom og omsorgsfull, men fordi hun alltid sto opp for seg selv og andre.

Likevel var ikke Benedichte spesielt opptatt av politikk, men Lizelle husker hvordan hun hadde blomstret etter å ha vært på Utøya med AUF året før.

– Jeg husker hun kom hjem og fortalte at hun hadde danset bort hele natten på dansegulvet. Det var klassisk Benedichte, å ikke la noe holde henne tilbake. Hun var alltid så tøff.

Lettere å puste

Fredag kveld 29. juli var familien Vatndal i Tønsberg Domkirke for å tenne lys. Da kom beskjeden om at de hadde funnet Benedichte nede ved vannet på Utøya. Kort tid etter samtalen med politiet, reiste familien for å se henne.

Dagene som fulgte er de verste i Lizelles liv. Unge, snille, tøysete Benedichte som alltid fylte rommet med latter, skulle begraves, så altfor tidlig. Men en vakker begravelse var det, med favorittmetallbandet Evanescence på full guffe.

– Jeg klarte ikke å bevege meg bort fra kisten. Da de lukket den, følte jeg meg helt tom, sier Lizelle samtidig som blikket avslører at hun forsvinner tilbake i tid.

Hun forteller at sønnen Lucas har reddet familien, måten Benedichte lever videre i han og hvordan han minner familien på det gode i livet.

– Jeg har vært veldig bevisst på at Benedichte ikke hadde ønsket at ikke jeg skulle leve.

Det er ni år siden Norge ble utsatt for en nasjonal traume. De stille og vonde sekundene siden dagen 77 mennesker mistet livet, har på en uforklarlig måte både gått fort og sakte.

I dag jobber Lizelle som lærer. Det beskriver hun som et av mange mål hun har satt seg med årene. I starten var det å komme seg ut av huset et mål i seg selv.

– Man har jo overlevd for hvert år, men når 22. juli nærmer seg kjenner jeg det på kroppen. Det er spesielt tiden i forkant som er vanskelig, da skal man liksom være så glad for at det er sommerferie. Men det klarer ikke vi helt.

Hun forteller at det er akkurat som om noe slipper tak i henne og gjør det lettere å puste når juli er over.

De siste årene har familien funnet et lite kapell på Kreta, der de samles til en minnestund med blomster og lys. Dette året blir annerledes, med markering ved minnesmerket i Tønsberg. For første gang skal Lizelle lede samlingen sammen med støttegruppen, noe hun gleder seg til.

Tønsberg og Nøtterøy mistet tre ungdommer på Utøya 22. juli 2011. De tre var 15 år gamle Ruth Benedichte Vatndal Nilsen fra Tønsberg, 15 år gamle Birgitte Smetbak fra Nøtterøy og 17 år gamle Maria Maagerø Johannesen fra Nøtterøy.

Program for markering

Arrangeres av Støttegruppen 22. juli.

Starter klokken 19.00, 22. juli.2020.

Sted: Minneparken ved Tønsberg domkirke.

  • Appell av AUF-leder Fabian Wahl Sandvold.
  • Ordfører Anne Rygh Pedersen holder tale.
  • Navnopplesning.
  • Kransenedleggelse.
  • Ett minutt stillhet.
  • Trompet solo.

Gjerne ta med en rose som kan legges ved minnemonumentet.

undefined


Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.