Jeg hadde imidlertid ikke kommet spesielt langt inn i voksenlivet før jeg trengte hjelp til å sortere og holde oversikt over bursdager, jobbavtaler og guttas fotballkamper. Jeg har vært innom både filofaxer og almanakker og vegghengte kalendere. Nå har jeg full oversikt på mobilen.

Jeg lærte meg ganske tidlig å legge inn alt, og da mener jeg absolutt alt, i kalenderen.

Hver søndag kveld så jeg gjennom den kommende uken, og dermed kunne jeg møte mandagen med et klart bilde av hva jeg hadde i vente. Jeg skal ikke påstå at jeg ALDRI rotet med avtaler (man bør egentlig aldri bruke ordet aldri, i alle fall svært sjeldent), men jeg vet hvor mye stress den gode rutinen har spart meg for opp gjennom livet.

I mitt stille sinn har jeg enkelte dager tillatt meg å dele menneskeheten inn i to; De som forholder seg til kalenderen, og legger planer og avtaler inn i den. Og de som ikke gjør, som stoler på hukommelsen og glemmer alt fra treningskamper til bryllupsdager.

Vi har kommet et langt stykke siden den gregorianske kalenderen, den vi bruker i dag, ble innført i katolske land i 1582. I protestantiske land ble den tatt i bruk mange år senere, og i Norge og Danmark først i 1700 ved at dagen etter 18. februar ble til 1. mars!

1. mars er altså en merkedato, både i den store og den lille sammenhengen. Onsdag 1. mars det herrens år 2023 sto det nemlig en, eneste oppføring i min kalender. Og den sto til og med med store bokstaver; SISTE ARBEIDSDAG. KAKE!

(Rett skal være rett, min siste arbeidsdag var 28. februar. Men 1. mars var det på dagen 39 år siden jeg begynte i min første faste jobb, som journalist på Tønsbergs Blads lokalkontor i Holmestrand.)

Jeg er altså på vei inn i en hverdag som pensjonist hvor kalenderen ikke har så stor plass lenger. Eller kanskje den har nettopp det, jeg er redd hukommelsen stadig blir dårligere.

Uansett så er det nå flere blanke (kalender-) ark som ligger foran meg, og jeg har allerede kjent på gleden ved at fokuset nå er flyttet til hva jeg kan gjøre, og ikke hva jeg må gjøre. Det ligger en del frihet og overskudd der, kjenner jeg. Akkurat som det ligger en del frihet og overskudd i å slippe å gå rundt og huske på det som skal gjøres, enten det er mye eller lite, og heller fortsette å bruke kalenderen som det gode hjelpemiddelet den er.

Etterord: Den formiddagen jeg satt og formulerte disse linjene var jeg helt fordypet i den gode følelsen av oversikt som en fullstendig kalender gir. Samtidig klarte jeg å glemme legetimen jeg hadde akkurat denne dagen … Som sagt: Jeg skal ikke påstå at jeg aldri har rotet med avtaler. Og aldri er et ord man nesten aldri bør bruke.