«Du må bli dikter, du», sa lærerinnen Ruth til ni-, tiåringen Gaute på bygdeskolen i Finsland, noen mil nordvest for Kristiansand, en vanlig skoledag på slutten av 1980-tallet. Og det har han blitt, Gaute Heivoll. Vi har ante det lenge, for eksempel i «Omars siste dager» fra 2003, men nå med den intense, betakende og sterke «Før jeg brenner ned» plasserer han seg blant de aller fremste av de nye, unge norske samtidsforfatterne.
Det er lenge mellom hver gang man leser litteratur som til de grader tar strupetak på en som denne dobbeltbiografiske skildringen der forfatteren forsøker å finne svar på hva som skaper et menneske. Den ene er ham selv, den andre er unggutten som ble brannstifter og lammet et helt bygdelag, samme sommeren som fortelleren ble født.
Beretningen om pyromanen som i noen få junidager i 1978 terroriserte det fredelige bygdelaget i Indre Agder blir med Gaute Heivolls grep intens, spennende og tragisk. Som lesere vet vi fra starten hvem brannstifteren er, men i den oppstykkede framstillingsformen som romanen har, bevares likevel spenningen fordi bygdefolket ikke aner hvem som er brannstifteren før han blir tatt etter at lokalpoliti og Kripos har drevet en intens jakt på ham. En dyp, menneskelig tragedie avdekkes. Den rammer alle, men mest av alt de uvitende foreldrene.
Like tett, intenst og faktisk nesten like emosjonelt heftig blir det selvbiografiske portrettet Gaute Heivoll skriver. Han var bare noen uker gammel da pyromanen herjet i Finsland, men hans litterære prosjekt å gjenskape historien og samtidig parallellføre sitt eget liv snaue tretti år etter de rystende hendelsene, er et mestergrep. Bakteppet han spenner opp – bygda og menneskene – er de samme, slik at vi fornemmer at de samme ytre forhold på sett og vis har blitt medvirkende til den utviklingen som to mennesker har hatt, én som sporer totalt av og ender i mørket, den andre som tar et utradisjonelt valg og blir dikter.
Det snakkes mye om det selvbiografiske draget i norsk samtidslitteratur. Karl Ove Knausgårds «Min kamp» selvsagt, og Thomas Espedals «Imot kunsten» som eksponenter. Gaute Heivolls «Før jeg brenner ned» er om mulig hakket bedre. Han må leses!