Lars Mytting slo igjennom med romanen "Hestekrefter" for et par år siden. Mange mente at han med denne romanen der veteranbilder, motorstell og maskuline interesser beskrev en virkelighet som det er lite av i nyere norsk prosa. Stilen hans var på sett og vis preget av en røff, dirty realisme-tone som forsterket det maskuline trekket i romanen. Nå er han her igjen med den nye boka "Vårofferet" som geografisk har mye til felles med debutromanen – et trangt, lukket bygdemiljø, ikke ulikt tettesteder i Gudbrandsdalen. Hit kommer løytnant Aksel Størmer for å overta kontrollen over et større, nedlagt militærdeponi. Hit har han søkt frivillig eksil etter at han er stilt under politietterforskning, angivelig for å ha ansvaret for en ung soldats død under øvelse på Porsangmoen i Sør-Varanger.

Slik Lars Mytting framstiller sin hovedperson, representerer han prototypen på den effektive, dyktige yrkesmilitær som ser fram til å kunne dra på krevende utenlandsoppdrag som høyere offiser. Slik vil det seg altså ikke. I stedet blir han en stadig viktigere aktør i den lokale "krigen" der spenninger i det lokale miljøet ligger latent. Han påtar seg et slags sonofferansvar ved å støtte et sårbart og nærmest vanskjøttet pikebarn som dukker opp i den nedlagte militærleiren en sur og guffen marsvinterdag. Gjennom det gryende vennskapet med ungjenta Joanna involveres han i skogsbygdas indre og dystre liv der slektsfiendskap, halvkriminelle grupperinger og alkoholiserte einstøinger danner et markant persongalleri.

Lars Mytting har lagt inn betydelig energi i fortellingsoppbygningen i "Vårofferet". Handlingsforløpets drivstoff er i og for seg enkelt, basert på de skjulte, mørke hemmeligheter som ligger i det snevre bygdemiljøet. Staffasjen og kulissene fargelegges med maskuline effekter: motor og militær, litt slåssing og bygdefolk med stereotype holdninger. Ingen dypsindig roman, men absolutt god lesning som styrker Lars Myttings image som kjenner av det moderne bygdemiljøet i Innlands-Norge.