Tilfeldighetene vil det slik at jeg er i ferd med å lese den store biografien om Kristoffer Uppdal, samtidig som jeg har hatt hender på og sinnet åpent for debutanten Tina Åmodts kortprosabok ”Anleggsprosa”. Uppdalbiografien får meg til å gjenoppleve gleden ved det makeløse tibindsverket ”Dansen gjennom skuggheiemen”, lest for drøye førti år siden, verket som er en bauta over anleggs- og arbeiderkulturen i det gryende industri-Norge rundt 1900-tallsskiftet. Dett er historie nå; lite er tilbake av fysisk kroppsarbeid og nærheten til jord, stein, armeringsjern, dynamitt og forskalingssnekring.
Derfor er Tina Åmodts lille bok så totalt annerledes enn det aller meste som har blitt skrevet her hjemme de siste tiårene. Ikke bare er det en bok fylt av ekte glede over hardt kroppsarbeid, det å skape med håndens kraft, men like sterkt at det er en kvinne som opplever dette arbeidet og denne mannsarbeiderkulturen.
I et knippe korttekster beskriver hun arbeidsdagen på byggeplassen med alle faser fra første arbeidsdag på nytt anlegg, via gjennomgang av tegninger, oppmåling og detaljplanlegging – i vintermørke, kulde, slaps og frostrøyk. Her er brukt presise beskrivelser i et fagspråk som for de fleste av oss er ukjent mark, men beskrevet med sakkunnskap, fortrolighet og troverdighet. Sterkest likevel vil skildringen av arbeidsfellesskapet, særlig samvirket med den rutinerte, eldre anleggssnekkeren som framstår som tryggheten selv for den unge, kvinnelige fagarbeideren. Solidaritet, samhold, røff, men respektfull omgangsform som inkluderer, ikke støter eller støter ut hun som har funnet trygghet i en arbeidsfelleskap få kjenner fra innsiden.
Tina Åmodts styrke er den språklige treffsikkerheten, paret med en poetisk varme i skildringen av jord og jern som gir løfter om et nytt, spennende forfatterskap.