«De som kjemper mot mørket»

Artikkelen er over 8 år gammel
DEL

BOK
Du skal elske lyset
Margaret Skjelbred Tiden, 2011, 342 sider
Anmeldt av
Finn Stenstad

Det er en stor leserskare Margaret Skjelbred har fått med sine siste romaner, «Gulldronning, perledronning» (2004), «Andrea D» (2006) og «Mors bok» (2009). Det er romaner som alle går leseren til hjerte, og som tematisk på mange måter har mange sammenbindene temaer og miljøer. Barn i de voksnes verden, religiøst svartsyn som knuger frihetstrang, skam og skyldfølelse, lengsel og savn.

I sin nye roman «Du skal elske lyset» går Margaret Skjelbred nok en gang inn i dette miljøet som hun kjenner til minste detalj og gir oss nærportretter av tre generasjoners barn og kvinner, som har det til felles at de kjemper sin kamp for å finne lyset i tilværelsen. Sentralskikkelsen i romanen er Alva som er romanens berettende jeg, plassert i ulike faser av livet, barndom, voksen alder og alderdom. Den bærende beretterposisjonen er retrospektiv der Alva forteller om den smertefulle barndommen, men som veksler til et nåtidsplan der Alva er blitt gammel, et grep som i starten kan virke forvirrende, men som finner sin form etter hvert som man leser den stadig mer omseggripende fortellingen.

Alvas barndom er lys og full av glede, ikke minst i den bunnløse kjærligheten til den livsglade faren, inntil tragedien rammer familien med Alva, Søster og mamma. Faren, Alf, dør under arbeid i en høyspentmast. Sorgen nærmest knuser familien. Moren går totalt i knas, mens Alva går inn i en slags halvdrømmende tilværelse der farens stemme gir en slags fortrøstning. Den lille familien må flytte tilbake til mormor og morfar som har et lite gårdsbruk der bestefarens strenge pietistiske hustukt knuger dem alle. Lyset i mørket blir mormoren, Nøva, som vi etter hvert lærer å kjenne.

Hennes skjebne har likhetstrekk med flere av kvinnene Margaret Skjelbred har skildret i de tidligere romanene. Det er mennesker som må bøye seg for den strenge kristentro og som dermed aldri får den trygghet og livsglede de hadde fortjent.

Alva er nær ved å fanges i den samme åndelige tukt, men hennes livsbejaende fantasi, ballasten hun fikk fra den lyse og glade faren, bærer henne ut av traumene. Siden, i voksen alder, og ikke minst i alderdommen, får hun nye, gode impulser som gjør hennes livsaften rik. Hva dette innebærer, skal ikke røpes, fordi jeg-fortelleren er flink til å holde på hemmeligheter som fungerer som dragkraft i den episke fremstillingen.

På sitt beste er Margaret Skjelbred en mester i å portrettere det såre, følelsesvare barnesinnet. Språklig henter hun mye fra eventyr, rim og regler, og ikke minst fra den bibelske tone og omgangsform som preget den strenge, pietistiske menigheten som vi blant annet ble kjent med i «Mors bok». Jeg tror gjerne at alle hennes tidligere lesere føler seg vel og på trygg grunn i møtet med Alva og hennes slekt.
n Les vårt intervju med Skjelbred på tb.no

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort. Send oss noen linjer med bilder fra et arrangement som du ønsker å dele i TB.

Artikkeltags