BOK
Hans Olav Lahlum: «Menneskefluene»
Cappelen Damm 2010, 330 s.




At historikeren Hans Olav Lahlum er en finslepen sakprosaforfatter med flere kritikerroste biografier i porteføljen, er en kjent sak. At han nå debuterer som krimforfatter, er noe helt annet. Det gjør han med bravur og har i sannhet skrevet en usedvanlig trivelig og høyst anbefalelsesverdig roman med tittelen «Menneskefluene».

Det har blitt en til de grader sjangerkorrekt krim i ekte Agatha Christie-stil, som må sies å være noe av det beste i den «lukkede-rom»-sjangeren som er begått her til lands på riktig lenge. Med det menes at morderen – for det er tale om flere drap – befinner seg blant en håndfull personer som alle har samme bopel som de myrdede, Krebsgt. 25 i Oslo. Og i ekte Agatha Christie-stil opererer Lahlum med en dyktig, ung politietterforsker, Kolbjørn Kristiansen, og den sylskarpe og eksentriske rikmannsdatteren Patricia Louise Borchmann, som fra sin rullestol i den staselige boligen på beste vestkant loser etterforskeren på rett spor fram til den overraskende avsløringen.
Opptakten er denne: En tidlig vårdag i 1968 blir jeg-fortelleren, den ambisiøse, unge førstebetjenten Kolbjørn Kristiansen utkalt til et mistenkelig dødsfall i en leiegård på Torshov i Oslo. Den aldrende motstandsmannen og tidligere statsråd Harald Olesen blir funnet skutt i sin leilighet. I leiegården bor vaktmesterkona som i kraft av sin stilling holder rede på alle bevegelser inn og ut av blokken. Her bor også det yngre ekteparet Lund med sitt lille barn, en svensk, vakker kvinne, en amerikaner, tilknyttet USAs ambassade, en invalid rentenist og en sjåfør med en landssvikdom bak seg.
Alle har tilsynelatende alibiet i orden og en relativ ryddig bakgrunn. Inntil Kolbjørn Kristiansen, godt hjulpet av gløgge Patricia Borchmann, begynner gravearbeidet. Da rulles det stadig nye og relativt ubehagelige kjensgjerninger opp hos samtlige. I løpet av ti dager legges skritt for skritt brikkene på plass inntil oppklaringen som både har røtter i krigstid, motstandsarbeid, hevnmotiver og pengebegjær.
Slik Hans Olav Lahlum har komponert historien der det lett gammelmodige språket og de ytre artefaktene sitter som hånd i hanske, blir dette litteratur som får en til å kroe seg i godstolen. En annerledes, snedig, sjarmerende kriminalroman som står til beste karakter.