Blodtåken over middelalder-Tunsberg

Av
DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

Få TB+ og eAvis i 5 uker for bare 5 kr!

Jan Ove Ekeberg: «I sverdets tid»
Juritzen forlag 2011, 380 sider

Borgerkrigstiden i Norge på slutten av 1100- og begynnelsen av 1200-tallet rommer de fleste elementer som kreves for å skape litterære dramaer. Sagaskriverne så dette og skapte gjennom sin litteratur levende bilder av mennesker og miljøer som i ettertid danner kjernen i allmennkunnskapen om den norske middelalderen.

I hvilken grad denne litteraturen gir et sannferdig bilde av tid og mennesker, diskuteres, men stofftilfanget er stort og omfattende og har fristet forfattere fra tidlig 1800-tall og fram til i dag. Storslagen litteratur har det blitt, eksempelvis Sigrid Undsets og Kåre Holts mesterverk, men også mer underholdningspregede bøker med betydelig leserappell.

For meg blir Jan Ove Ekebergs romandebut «I sverdets tid» liggende mellom disse to ytterpunktene. Den har avgjort kvaliteter, men også svakheter.

Det ytre rammeverket i romanen spenner over en dramatisk og blodig periode i norsk historie, den innbyrdes maktkampen mellom kongsemner på den ene siden og etter hvert også striden mellom kirke og konge, mellom birkebeinere og baglere, på den andre.

Vi befinner oss på slutten av 11000-tallet med birkebeinerkongen Sverre som øverste potentat i et Norge i strid, der jarlsemner og kongepretendenter stadig, men forgjeves prøver å fravriste kong Sverre makten. Inn i dette maktspillet, som er solid historisk dokumentert, plasserer forfatteren sin hovedperson, den purunge Sigurd, angivelig trellesønn fra Færøyene, som blir tatt under kongens beskyttende vinger og som blir kongssønn Håkons blodsbror og håndgangne mann.

Det menneskelige og psykologisk kjernepunktet i romanen er hemmeligheten rundt Sigurds slektsbakgrunn. Er han av trelleætt eller har han en høvisk bakgrunn? I fornemmer gåtens løsning, men forfatteren holder kortene relativt tett til brystet. Derimot utpensles spenningsstoffet godt, ikke minst fordi her er nok å ta av. Store slagscener i Nidaros og Bjørgvin er skildret med heftighet der unge Sigurd blir en av kong Sverres håndgangne menn.

Slik høster han ære og status, på tross av sin lavstatusposisjon. For ham personlig får røttene feste i Gudbrandsdalen, på Dombås, der han finner sin kvinne, odelsdatteren Solveig, som han ekter etter at mange kompliserende forhold ryddes av veien. Vekslingen mellom gårdsliv i Nord-Gudbrandsdalen og viktig posisjon ved kongens hoff gir leseren lyntogsreise gjennom store, historiske strider som avslutningsvis fører birkebeinerhæren med kongen i spissen til Tunsberg. Her blir vi vitne til drama rundt den vakre Lavranskirken i byen, der Sigurd med livet som innsats utfører en heltebragd i kampen mot baglerne som hadde grepet om middelalder-Tunsberg.

Som nevnt innledningsvis har Jan Ove Ekeberg et nærmest uoverkommelig kildemateriale å øse av. Som spenningsroman betraktet velger han spektakulære scener som damper av blod, intriger og svikefullt renkespill. De psykologiske dybdesnittene blir relativt grunne og forutsigbare, men som historisk underholdningsroman holder denne romanen mål. Krøniken om Sigurd og birkebeinerne får en midlertidig avslutning i «I sverdets tid», men forfatteren varsler en oppfølger allerede til høsten.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort. Send oss noen linjer med bilder fra et arrangement som du ønsker å dele i TB.

Artikkeltags