Å lage bok basert på dokumentarfilm, er ingen enkel sak. Spesielt dersom man har en tydelig og klar problemstilling som det overordnede temaet. NRK laget i fjor en forbilledlig dokumentarserie om Knut Hamsun i samband med Hamsunåret. Hovedansvarlig for «Guddommelig galskap» var journalisten Per Kristian Olsen. Med bakgrunn i det overveldende materialet som lå til grunn for de tre TV-programmene, har Olsen gitt ut boken «I Hamsuns fotspor» der tekst, bilder og faktablokker skal lyssette et sentralt og vesentlig spørsmål: Hva har betydd mest for utviklingen av forfatteren og personen Knut Hamsun? Det er her jeg opplever at det tilnærmede praktbokkonseptet blir en løsning som ikke fungerer godt. Per Kristian Olsen argumenterer, dokumenterer og siterer gjennom en nøktern sakprosastil for sitt syn der han hevder at det først og fremst er to reiser og lengre opphold som har hatt avgjørende innvirkning på Knut Hamsuns eksistensielle fundament og samfunnssyn. Amerika-oppholdet før gjennombruddet med «Sult» i 1890, og reisen gjennom Russland til Kaukasus i Hamsuns yngre år rundt 1900-tallskiftet. Vel og bra, i pakt med deler av den Hamsunforskningen som foreligger om denne siden av Knut Hamsuns liv og diktning.

Det er de to skjellsettende utenlandsreisene i Hamsuns unge år Per Kristian Olsen i særlig grad har gått inn i, Amerika-oppholdet som avfødte verket «Fra det moderne Amerikas åndsliv» (1889 og reisen gjennom Russland og til Kaukasus som ga grunnlag for «I eventyrland» (1903). I boken sin gir Olsen gode og dekkende sitater som viser Hamsuns mistro og harme over Amerikas materialistiske verdisystem og manglende åndsliv og på den andre siden begeistringen for orientalsk lynne og kultur slik han beskriver det i «I eventyrland». Disse kapitlene fungerer godt og utdypende. I øvrige kapitler blir det mindre dybde, så som Tyskland-kapittelet, og det etter min mening malplasserte førstekapittelet om Nørholmen der vandreren Hamsun blir bofast, som uforklarlig kommer foran kapittel nummer to som omhandler Hamsuns vandreår og rotløshet. Format og utforming er i praktbokstil, men bildedekningen som på den ene siden veksler mellom gamle fotografier og faksimiler med klar relevans til Hamsun og hans reiser, og på den andre siden en rekke moderne fotografier, matcher ikke bokens sentraltema, som forfatteren selv poengterer i verkets undertittel, «Reiser som formet forfatteren og personen».