Mot slutten tangerer derimot forfatteren hendelser fra blant annet tragiske barnevernssaker fra Vestfold, noe som nok en gang viser at Jan Mehlum stadig finner stoff relatert til samfunnets dystrere sider. Og vi kan slå fast at så vel Svend Foyn som sanktberhardshunden hans Hulda holder formen. Alle Foyntilhengere får dermed en ny godbit, bare året etter den forrige.

Utgangspunktet i «Straffen» er særdeles ubehagelig for Svend Foyn. Han nære venninne, politioverbetjent Anne Rønningen, for tiden ute i permisjon fra politiet, blir funnet drept i sin bolig i Træleborg i Tønsberg. Foyn forstår raskt at Rønningen må ha vært på sporet av noe kriminelt hun har vært borti i sitt tidligere arbeid i politiet, ikke minst fordi Mac-en hennes er stjålet.


Svend Foyns noe utradisjonelle etterforskning, bistått av hans solide, men eksentriske politivenn Mørk, fører ham inn i Tønsbergs særs veletablerte kretser.
Nettopp denne delen av romanen er stenket med Mehlums edleste litterære virkemidler – de ironiske understatement som rammer både byens bedrestilte etablisssement, offentlige institusjoner og byens velpolerte småbyoverflate.
Flere personer blir etter hvert hentet inn av politiet som sterkt mistenkte i drapet. Men saken stikker dypere enn hva politiet tror. Svend Foyns uortodokse etterforskning fører leseren inn i et belastet dopmiljø der et angivelig overdosedødsfall og et innbrudd i byens domkirke synes å ha noe med avdøde Anne Rønningens arbeid å gjøre. Siden nøster Foyn i tråder som knytter en ungdomskrets med både selvmord, forsvinning og barnevern indirekte til Rønningens død.

Det handlingsmessige crescendo fører Svend Foyn til Andebus dype skoger, der forfatteren ikke sparer på konfekten når det gjelder å avdekke de reelle sammenhenger, både bak Rønningendrapet og tragiske hendelser som ligger tiår tilbake og som på sett og vis gir forfatteren anledning til å spille på aspekter ved den tragiske Christoffersaken fra indre Vestfold.

For meg ligger Jan Mehlums styrke i utpenslingen av Svend Foyn-karakteren. De spiddende kommentarene via Svend Foyn, den levende dialogen og dekkende miljøkarakteristikker utvikles stadig.

Svakheten i «Straffen» blir den i overkant dramatiske og uvanlig blodige avslutningssekvensen. Men i sum makter forfatteren å holde stø kurs i sitt seriekriminalistiske prosjekt.