BOK
Øystein Lønn:
«Etter Sofia»
Gyldendal 2010, 233.s
Anmeldt av
Finn Stenstad

I disse dager er siste bok i Øystein Lønns Sofiatrilogien kommet. Den heter «Etter Sofia».

Rundt Øystein Lønns forfatterskap er det ingen utagerende medieeksponering, ei heller noen sensasjonsoppslag verken om forfatter eller bok.

Underlig nok fordi Øystein Lønn fikk Nordisk Råds litteraturpris i 1995, og ikke minst fordi det er sober skrivekunst han bedriver. Det viser han nok en gang i denne romanen.
Som bakteppet i «Etter Sofia» ligger den forrige romanen, «Ifølge Sofia» som kom i 2001. Her møtte vi avisredaktøren Simon Linde og hans kone Sofia. De har et forunderlig samliv, en slags kjærlighetspakt der utroskap tilsynelatende inngår som akseptert premiss.

I «Etter Sofia» møter vi Simon Linde, nå enkemann etter Sofias død for et drøyt år siden. På overflaten synes Simon å akseptere med stoisk ro det tragiske som har skjedd med Sofias sykdom og død. I alle fall agerer han balansert, nesten apatisk uten direkte savn eller lengsel.

I det hele framstår han som et menneske uten bredt følelsesregister. Han tar alt som i ytre forstand fortoner seg som dramatisk i et menneskeliv, fullstendig balansert, ja, nærmest likegyldig. Som når han regelrett blir sparket som redaktør på grunn av ustadighet, brudd på redaksjonelle og forretningsmessige kjøreregler, og på toppen skandalisert ved å bli tatt for fyllekjøring. Det synes å affisere ham minimalt.

Grunnen kan være at han er økonomisk uavhengig som arvtaker av en betydelig aksjeportefølje etter Sofia, og ikke minst fordi han er en eminent skribent. Så dyktig at hans kommentarer blir lest og brukt helt inn i regjeringen, også etter at han er forvist fra redaktørstillingen til en kommentatorspalte i byens avis.

Han pleier sine bekjentskaper, venninner og hyttelivet utenfor storbyens larm. Det er detaljene i hverdagen som opptar ham. Slik fanger han virkeligheten. Og menneskene. Lidenskapen er drivkraften i livet, hevder han, paradoksalt nok fordi han selv, slik forfatteren mesterlig framstiller ham, for meg framstår som henimot lidenskapsløs.

Øystein Lønns stil, form og litterære grep er av internasjonal klasse. Litterær skrivekunst av edleste tapning.