Mer enn en underholdningsroman

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Frank A. Jenssen: «Snøen er aldri hvit» Forlaget Nord, 2011, 290 sider

DEL

Hvor mange vestfoldinger som har røtter i Nord-Norge, har vi ikke tall på, men at det i industri- og næringsbedrifter, helseinstitusjoner, forretninger og skoler er mange, er det ingen tvil om. Nord-Norge-foreninger har dessuten funnet feste i flere av byene våre. Ikke bare utflyttede nordlendinger, men alle med sans for fargerik fortelling vil garantert la seg sjarmere av Frank. A. Jenssens roman «Snøen er aldri hvit». Forfatteren debuterte så langt tilbake som i 1981 med romanen «Saltbingen» som fortjent tilførte ham Vesaasprisen samme år. Siden har han blant annet skapt reportasjeverk om lofotfiske og norsk småhvalfangst, samt vært en velkjent stemme i NRK P1s naturprogrammer. Årets roman er en frittstående oppfølger til «Lengselens år» (2004) der han satte oss tilbake til årene rundt første verdenskrig i det lille bygdesamfunnet Seljenes, lett gjenkjennelig som industristedet Kjøpsvik i Tysfjord i Nordland. I dette nye bindet strekkes kjølen for en kollektiv krønike som omfatter de harde 30-årene og som fører oss fram til de fredsdagen i mai 1945.

Flere av figurene fra «Lengselens år» spiller viktige roller i romanen. Det gjelder ikke minst den folkelige og ukonvensjonelle presten Arthur Sander og den fargerike smeden Einar Berg, som nå har blitt fagforeningsformann i det voksende arbeidersamfunnet på sementfabrikken i Höga nord. Likeledes den nyvalgte ordføreren fra Arbeiderpartiet, Stygg-Johan, og representantene for den lokal overklasse, væreieren Bull, lensmannen og fabrikkdirektøren, med andre ord de klassiske klassemotstanderne i det gryende Industri-Norge. Romanen gir oss også riss av handlekraftige og dugende kvinner, slike som heftige Magda, kona til Einar Berg, handlekraftige Alma, ordførerens kone og den dugende samiske Kaja, prestens hushjelp.

Rikest blir imidlertid skildringen av den kontroversiell presten Arthur Sand, som med sin bramfri og aksepterende holdning ikke lar seg farge av diskriminerende holdninger når det gjelder fattigfolk og den samiske befolkningen som i all tid har bodd i de trange og dype fjordarmene inn mot svensk Lappland. Det er dette som vekker øvrighetens og biskopens vrede og som fører til rettssak der disse ønsker presten avskjediget. Det skjer imidlertid ikke, folkets støtte og sympati får retten til å avvise påstanden om avskjed.

Forfatteren ønsker både å gi et riss av industristedets utvikling og historie og enkeltskjebner i lokalsamfunnet. Alt fortalt med den allvitende fortellers blikk og framstilling. Romanen rommer både de mytiske vandrehistoriene og biter av nordnorsk krigshistorie, spesielt den dramatiske avslutningen der nøkkelpersonene flykter over grensefjellene, ledet av en av de mange samiske grenselosene. Her er ikke vanskelig å lese hvor forfatteren har sympatien, det er fabrikkarbeidernes og småkårsfolkets sang han synger. Og det gjør han med stor grad av ekte patos. Styrken i romanen er det språklige uttrykket. Frank A. Jenssen har språklig rikdom i sitt repertoar som tidvis trekker tanken mot Terje Stigen og til og med Hamsuns nordlandsromaner, men han lykkes likevel med å bevare sin egen originale tone. Slik blir «Snøen er aldri hvit» noe mer enn en melodramatisk underholdningsroman.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort. Send oss noen linjer med bilder fra et arrangement som du ønsker å dele i TB.

Artikkeltags