Det er klasse over Tove Nilsens oppvekstroman «Nede i himmelen» som langt på vei kan leses som en form for selvbiografi. Den setter hennes tidligere romaner fra oppveksten på Bøler i Oslo – «Skyskraperengler», «Skyskrapersommer» og «G for Georg» i perspektiv. Mens disse bærer preg av mer tradisjonell romanform, blir årets bok mer personlig. Ja, kanskje til og med privat fordi hun spiller med åpne kort ved å legge inn jeg-fortelleren Tove som ser tilbake på de avgjørende og identitetsformende pubertetsårene i drabantbyen Bøler på Oslos østkant.

Men hun er aldri utleverende i skildring av menneskene som åpenbart har betydd mye for henne. Her er tette, detaljrike skildringer av moren og faren, ikke nakent og avkledd, men i et voksenreflektert, distansert perspektiv som forsoner og forklarer. Slik unngår hun etter min mening å havne i det beknip som Karl Ove Knausgård havner i i sine tilnærmet selvbiografiske romaner. Det gjelder ikke minst skildringen av den kanskje viktigste nøkkelpersonene i hennes oppvekst, Georg Hagen, eller Goggen, unggutten som sporer av fordi han ble, slik det fortelles og fortolkes her, mishandlet og vanskjøttet av en brutal far.

Kvalitetene i Tove Nilsens roman ligger i den krystallklare hukommelsen som hun besitter i forhold til detaljer og tilsynelatende ubetydelige episoder som finner en språklig uttrykksform som er ytterst presis, velformulert og assosiasjonsskapende. Slik blir det personlige og dels private i romanen helt allmenngyldig. Mens drabantbylivet slik vi har fått det skildret i tallrike romaner, som oftest er beskrevet med mørk og ofte bitter koloritt, er Tove Nilsens beskrivelse og skildring av livet på Bøler en lang kjærlighetserklæring. Høyblokken og treromsleiligheten er hjemmet, det nære revir. Sett i tilbakeskuende perspektiv slik hennes fortellerposisjon er i boken, blir det overordnede budskapet: Det er her jeg hører til. Dette har vært med på å prege meg som menneske og individ. Tankevekkende, rikt, rørende.