La det være sagt umiddelbart: Henrik H. Langeland har skrevet en roman som avgjort fengsler, fascinerer og som etter hvert får litterær dragkraft. «Verdensmestrene», som etter sigende bare er første del av et større episk romanprosjekt, vil avgjort begeistre mange, men likevel har jeg innsigelser.
Først og fremst at den blir for lang. Tett innpå seks hundre sider er en lesemessig utfordring. Det blir min vektigste innvending mot Langelands roman. Den viktigste ingrediens i en stor fortelling, som jo «Verdensmestrene» er, er at den må ha litterært konfliktstoff som er så sterkt eller drivende at miljøskildring og ytre rammeverk bare skal fungere som støtte og bakgrunnselementer i fortellingen. Jeg opplever at konfliktene i romanen for lenge blir liggende på frøstadiet og taper på bekostning av en ytterst rik miljø- og tidskoloritt. Slik blir boken for lang. Men for all del, romanen må leses til endes fordi jeg blir nysgjerrig på menneskene som vi møter og ikke minst på det kompositoriske og snedige grepet som forfatteren har tatt.
Utgangspunktet er VM på ski i Oslo i 1982 og Oddvar Brås berømte stavbrekk. Det få eller ingen har spurt om, er hvor staven til Brå har gjort av seg. Dette er startpunktet for romanen. Den sentrale skikkelsen i dette store, episke verket, Laurentius Michael Meltzer, eller Lars som han til daglig kalles, står som 12-åring ringside i Kollen og ser det dramatiske opptrinnet under ski-VM. Han kaster seg inn i sporet etter at Brå har passert, får kloa i stavstubben og tar den med seg hjem. Dermed er stafettpinnen i bevegelse.
Vi blir introdusert for den vellykkede vestkantfamilien Meltzer, standsmessig plassert på Oslos aller beste vestkant, i foten av Holmenkollåsen, i det såkalte Heming-landet, med fornemme røtter helt tilbake til 1814. Her lever advokatfamilien som i generasjoner har innehatt viktig posisjoner i norsk forretnings- og juridiske miljø. Farfar og far vitale advokater og Lars evnerik og sikkert eslet til en blinkende knapp på verdensvesten. Det er livet i den meltzerske familie og dette sosialt vellykkede miljøet som ruver i boken, men parallelt vever Henrik Langeland inn andre miljøer i hovedstaden.
Først og fremst innvandrerfamilien fra India som bosetter seg i den østre drabantbebyggelsen i Oslo som har sin 12-åring, Amer, dessuten arbeiderklassefamilien fra Gamlebyen med nok en tolvåring – Remi og den fjerde grupperingen, radikalerfamilien i Husebygrenda i Oslo med sin tolvåring. Ytre tildragelser skaper tilfeldige krysninger mellom disse barna og deres familier som hver for seg har sine problemer og utfordringer å brytes med, men som foreløpig bare ligger i kim fordi det synes så maktpåliggende for forfatteren å skape et tvers igjennom troverdig tidsbilde av Oslo og Norge på tidlig 1980-tall.
Og her mangler det ingenting. Alt er på plass i klesdrakt, generelle holdninger, datidig politiske synspunkter og stridsspørsmål, ja, så tydeliggjort at det nesten blir i overkant. At vi svakt fornemmer ulmende dramatikk – en mor som muligens er utro, en far som har voldelige tendenser, en gutt som kanskje vil havne på skråplanet, og mer til – er konfliktstoffet som sikkert vil gi forfatteren næring til nye romaner, men «Verdensmestrene» blir etter min mening romanen som mer beskriver 1980-talls-Norge med grundighet og gjenkjennelighet enn en utviklingsroman som virkelig griper tak i leseren.
Først og fremst at den blir for lang. Tett innpå seks hundre sider er en lesemessig utfordring. Det blir min vektigste innvending mot Langelands roman. Den viktigste ingrediens i en stor fortelling, som jo «Verdensmestrene» er, er at den må ha litterært konfliktstoff som er så sterkt eller drivende at miljøskildring og ytre rammeverk bare skal fungere som støtte og bakgrunnselementer i fortellingen. Jeg opplever at konfliktene i romanen for lenge blir liggende på frøstadiet og taper på bekostning av en ytterst rik miljø- og tidskoloritt. Slik blir boken for lang. Men for all del, romanen må leses til endes fordi jeg blir nysgjerrig på menneskene som vi møter og ikke minst på det kompositoriske og snedige grepet som forfatteren har tatt.
Utgangspunktet er VM på ski i Oslo i 1982 og Oddvar Brås berømte stavbrekk. Det få eller ingen har spurt om, er hvor staven til Brå har gjort av seg. Dette er startpunktet for romanen. Den sentrale skikkelsen i dette store, episke verket, Laurentius Michael Meltzer, eller Lars som han til daglig kalles, står som 12-åring ringside i Kollen og ser det dramatiske opptrinnet under ski-VM. Han kaster seg inn i sporet etter at Brå har passert, får kloa i stavstubben og tar den med seg hjem. Dermed er stafettpinnen i bevegelse.
Vi blir introdusert for den vellykkede vestkantfamilien Meltzer, standsmessig plassert på Oslos aller beste vestkant, i foten av Holmenkollåsen, i det såkalte Heming-landet, med fornemme røtter helt tilbake til 1814. Her lever advokatfamilien som i generasjoner har innehatt viktig posisjoner i norsk forretnings- og juridiske miljø. Farfar og far vitale advokater og Lars evnerik og sikkert eslet til en blinkende knapp på verdensvesten. Det er livet i den meltzerske familie og dette sosialt vellykkede miljøet som ruver i boken, men parallelt vever Henrik Langeland inn andre miljøer i hovedstaden.
Først og fremst innvandrerfamilien fra India som bosetter seg i den østre drabantbebyggelsen i Oslo som har sin 12-åring, Amer, dessuten arbeiderklassefamilien fra Gamlebyen med nok en tolvåring – Remi og den fjerde grupperingen, radikalerfamilien i Husebygrenda i Oslo med sin tolvåring. Ytre tildragelser skaper tilfeldige krysninger mellom disse barna og deres familier som hver for seg har sine problemer og utfordringer å brytes med, men som foreløpig bare ligger i kim fordi det synes så maktpåliggende for forfatteren å skape et tvers igjennom troverdig tidsbilde av Oslo og Norge på tidlig 1980-tall.
Og her mangler det ingenting. Alt er på plass i klesdrakt, generelle holdninger, datidig politiske synspunkter og stridsspørsmål, ja, så tydeliggjort at det nesten blir i overkant. At vi svakt fornemmer ulmende dramatikk – en mor som muligens er utro, en far som har voldelige tendenser, en gutt som kanskje vil havne på skråplanet, og mer til – er konfliktstoffet som sikkert vil gi forfatteren næring til nye romaner, men «Verdensmestrene» blir etter min mening romanen som mer beskriver 1980-talls-Norge med grundighet og gjenkjennelighet enn en utviklingsroman som virkelig griper tak i leseren.