Tom Egeland er den desiderte ener i Norden, ja, kanskje i hele Europa til å skrive fengslende, fantasirike og velskrevne gåtekrimromaner. Med suksessromanen «Sirkelens ende» og «Paktens voktere» har han gått Dan Brown og «Da Vinci-koden» en høy gang.

Når han ganske overraskende har kommet med en annerledes bok, en tilnærmet generasjonsroman med tittel «Fedrenes løgner», forlater han en sjanger han behersker til det fulle, men gjør etter min vurdering en slett ikke ueffen sjangerveksling. At han liker kompliserte, innfløkte grep som forteller, er det ingen tvil om, men tematisk fungerer dette godt da «Fedrenes løgner» er en storstilt slektskrønike der nettopp gåter, fortielser og løgner spiller en avgjørende rolle.

Egentlig er romanen satt sammen av tre, muligens fire hovedfortellinger, basert på tre generasjoners liv, fortalt sekundært av den egentlige nøkkelpersonen, Victor Scott, en relativt dyktig, men karakterløs journalist. Han er sønn av den velrenommerte polarforskeren Carl Christian Scott som forsvant i Vestisen under en større forskningsferd.

Så er det beretningen om farfaren, William Scott, en av sin tids største forfattere og nobelprisvinner, og sist, oldefaren, også forsker, som også forsvinner på en av sine ferder. Disse historiene spores journalisten Victor til å skrive da han sjokkert blir kjent med at farens dagboknotater er funnet etter mange tiår i en tom vanntank, på en strand på Barbados, ditført fra polarisen. Dette er høydramatisk stoff som hans venn og forlagsredaktør mener må være starten på den store fortellingen om de tre generasjoners Scott.

For Victor blir dette noe mer enn skriving. Det blir en vei mot sannhets erkjennelse som rokker ved fedrenes heltestatus og åpner for ny selverkjennelse for Victor selv som på mange måter har lidd under åket av sine fedres storhet og deres svik som fedre og forsørgere.

Den labyrintiske formen Tom Egeland har støpt romanen sin i, er morsom, intrikat og til tider litt uoversiktlig, men når han klemmer til, blir stoffet levende, spennende og velfungerende, spesielt rekonstruksjonen av polarforskeren Carl Christian Scotts ferd mot døden i isødet mellom Nordpolen og Grønland. Da viser Tom Egeland narrative ferdigheter av rang.