BOK
Alf R. Jacobsen: «Krysseren BLÜCHER»
Vega forlag
Anmeldt av
Tore Dyrhaug

Norsk krigshistorie er like levende, 70 år etter tragedien 9. april 1940. Forspillet til den tyske okkupasjonen av Norge kan enkelt oppsummeres slik: Blandingen av forsvarsnihilisme og en naiv norsk utenrikspolitikk førte til de fem okkupasjonsårene. Mange partier, men mest Arbeiderpartiet, var ansvarlige for å nedbygge Forsvaret i mellomkrigsperioden.

Halvdan Koht, norsk utenriksminister fra 1935, var langt mer historiker enn realpolitiker og forsto lite av stormaktenes kompromissløse vilje til å overleve uansett pris da krigen var et faktum i september 1939.

Forfatteren Alf R. Jacobsen har nylig skrevet en ny bok om det tyske angrepet som hadde Oslo som mål, og også involverte Måkerøy, Bolærne, Horten, Son og Drøbak. Hovedangrepet mot hovedstaden skulle ha den helt nye krysseren «Blücher» som spydspiss.

Forfatteren gir et levende bilde av dette skipet, dets offiserer og mannskaper. Planen var i all sin enkelhet både dristig og frekk. Ved å gli innover Oslofjorden i nattemørket ville ikke nordmennene rekke å reagere.
De norske kystfortene var i dårlig stand, og «Blücher» ville passere Oscarsborg uten at en tafatt besetning turde avfyre skudd på nært hold.

Forfatteren har to helter og to skurker i sin beretning. Heltene er kaptein Welding Olsen på vaktskipet «Pol III» som hadde base i Kjøpmannskjær, og kommandanten på Oscarsborg, oberst Birger Eriksen som ga ordre om å skyte med skarpt. Skurkene er selvsagt Adolf Hitler, han er uunngåelig, men også utenriksminister Koht, mannen som lite forsto av verden slik den var.

Boken bringer ikke ny kunnskap utover detaljer. Tyskerne følges nøye, det samme gjøres med Eriksen. Mest interessant er striden om Eriksens plass i historien – etter krigen og oppgjøret mellom sjefen for torpedobatteriet og offiserer fra Kopås-batteriet om eventuelt uklare ordrer da Oscarsborg kapitulerte etter flybombingen 9. april.
Et poeng Jacobsen kunne gjort mer ut av er Quisling og NS’ rolle i dramaet rundt 9. april.

Faktum er at Quisling forsto at et tysk angrep var under oppseiling, men ikke at han ikke var tiltenkt noen politisk rolle i de tyske planene. Norge skulle tas og styres i likhet med Danmark, med den sittende regjering, kongen på Slottet og gjerne politiske partier, forutsatt en rask aksept av den nye militære situasjon.

Men slik gikk det ikke i Norge. Senkningen av «Blücher» forsinket okkupasjonen av Oslo og ga regjeringen tid til å flykte. Derfor er «Blücher» så viktig i norsk okkupasjonshistorie og er vel verdt en bok. Skal noe kritiseres, må det være Jacobsens store sans for adjektiver og adverb. At Welding Olsen var «mørkhåret» er fullstendig irrelevant, det virker også irrelevant å påstå at Falkenhorst var «kokett» da han overfor Hitler påviste at han ikke visste mye om Norge. Det kan vel også diskuteres om «Cossacs» angrep på «Altmark» i Jøssingfjorden var «galant». Og enda en ting: Hitler ga sine direktiver i form av «Weisungen», ikke «Førderungen».

Et ekstra forhold fortjener å nevnes. En lokal forfatter og tidsskriftredaktør, Per Erik Olsen, har skrevet et meget leseverdig tillegg i boken om skipstypen kryssere i femtiåret før 1940.