Knapt noe litterært tema er så bredt og rikt beskrevet og behandlet som barndom. Å gi seg i kast med en roman, ja, til og med debutere med en bok om barndom og oppvekst kan derfor bli et vågsomt prosjekt. Mange har prøvd, noen av har lyktes.
Line Merethe Nyborg hører etter min vurdering blant de siste med sin debutroman «Bare mamma som er Gud». Det har blitt en personlig, tett, var og skarpskåret jeg-roman som i impresjonistiske bilder gir oss jeg-personen Elins barneår. Hun er lillesøsteren i en nordnorsk familie med den foretaksomme, dyktige og utearbeidende moren og den hjemmeværende, nå arbeidsledige faren. De eldre søsknene er for lengst flyttet ut, og Elin er som enebarn å betrakte.

Slik forfatteren har skapt sin jeg-skikkelse, fornemmer vi allerede på de første sidene at hun bærer en udefinerbar utrygghet og angst i seg. Her røpes lite direkte, men små, personlige inntrykk sett gjennom barneøyne legges ut. Her kunne det lett bikke over rent tematisk, men Line Merethe Nyborg balanserer fortellingen med nennsomhet og troverdighet. Her er ingen stor, ytre dramatikk eller beretningen om en tragisk barndom, bare dette dirr av udefinerbar angst som skapes, dels skapt av farens tilløp til depresjon, mye forklart av arbeidsledighet og hans hang til alkohol, dels av Elins egen sensibilitet i en gjenkjennelig familie der mor framstår som ankerfeste.
Språklig og kompositorisk fungerer romanen svært godt. Den impresjonistiske stilen med personal berettervinkel og de episodiske brokker av erindret barndom åpner for gløtt inn i et barnesinn. Jeg har tro på denne debutanten.