«Ulovlig norsk»

BOK Maria Amelie: «Ulovlig norsk» Pax forlag, 217 sider

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

Få TB+ og eAvis i 5 uker for bare 5 kr!

Anmeldt av Marie Olaussen

Boka «Ulovlig norsk» har allerede etter en dag på markedet klart å få asyldebatten til å rulle blant politikere i hovedstaden. 25 år gamle Maria Amelie, som har vokst opp på Nøtterøy og i Tønsberg etter at familien rømte fra Kaukasus via Finland i 2002, forteller historien om hvordan det er å leve som papirløs flyktning i Norge.

Mange i Tønsberg kjenner Maria Amelie fra Ungdommens kulturmønstring, Slottsfjellfestivalen og fra jobben på gamle Kongsgården kafé. Tønsbergs Blad har tidligere skrevet om Maria og hennes frykt for å bli sendt tilbake til Russland, etter at norske myndigheter ga moren og faren endelig avslag på asylsøknaden. Likevel er hele historien hennes, slik hun selv forteller den, først kjent nå.

«Ulovlig norsk» er basert på Marias egne dagboknotater. Helt siden hun var barn har hun skrevet dagbok, og dette gir oss innblikk i en forunderlig, vanskelig og fortvilt situasjon. Vi følger henne på transittmottak på Lysaker, til asylmottaket på Bjønnesåsen på Nøtterøy til studenttilværelsen i Trondheim. Til tider er frykten for å bli avslørt som papirløs og ulovlig til å ta og føle på.

Hvordan kan en ung jente leve uten personnummer, bankkort og vanlig rettigheter? På tross av at hun ikke har rett til skolegang i Norge, går hun på Nøtterøy videregående skole. Og får vitnemål. Hun klarer også å ta en femårig mastergrad ved Universitetet i Trondheim. Samtidig jobber hun som frivillig og senere som frivilligansvarlig på flere norske rockefestivaler, blant andre Slottsfjell, Bylarm og Hove. Når hun attpåtil ender opp som turnémanager for supergruppa BigBang, forstår vi at Maria Amelie ikke er en helt vanlig asylsøker.

Hva som er bakgrunnen for at familien forlot Kaukasus, er ganske uklart for leseren. Maria skriver selv at hun ikke vet, og at foreldrene ikke vil snakke om det. Selvsagt kjenner norske myndigheter historien, men mener at den ikke gir grunnlag for opphold i Norge. Selv om historien om livet her i landet er sterk nok i seg selv, ligger det ubesvarte spørsmålet om hva de flykter fra som en liten brems i teksten. Språklig halter det også innimellom, men Maria Amelie er først og fremst bærer av en sterk historie og ikke forfatter.

Stadige oppturer og nedturer gjør at vi drives framover i teksten, selv om den tidvis er ganske stillestående. Mot slutten kunne redaktøren i Pax forlag med fordel strammet opp og kuttet ned på sidetallet.

Det viktigste spørsmålet jeg sitter igjen med, er hva som skjer nå? Forfatteren har skrevet boka med visshet om at hun setter sine foreldre og seg selv i fare. Det er et ønske om å fortelle det som det er, et ønske om en ærlighet som har drevet fram historien. Dessuten mener forfatteren at boka kan gi et viktig innblikk i hvordan dette livet oppleves for et barn.

Nå har Maria Amelie selv snudd søkelyset mot sin familie og sin situasjon igjen. Faren og moren, som før flukten beskrives som ressurssterke samfunnsborgere av Kaukasus, lever nå av svart arbeid i Norge. De har ikke lov til å oppholde seg her, etter endelig avslag allerede i 2004. Og kan dermed heller ikke jobbe.

Må de nå gå under jorden? Hva vil norske myndigheter gjøre? Og hva skjer med Maria? Og det kan boka selvsagt ikke svare på.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort. Send oss noen linjer med bilder fra et arrangement som du ønsker å dele i TB.

Artikkeltags