Det er en episk kraftprestasjon Toril Brekke nå har ført i mål med tredje bindet om norsk utvandring til Amerika på 1800-tallet. ”Det lovede landet” har hun med rette kalt romanen som er en frittstående oppfølger til ”Drømmen om Amerika” og ”Gullrush”. Dristig er det også å gi seg i kast med en større serie fordi mye av den litterære skaperkraften erfaringsmessig legges gjerne ned i første romanbindet. Jeg fornemmer noe av dette i avslutningen på trilogien, men bevares, her er mye å fengsles av i møtet med den tredje utvandrerbølgen fra Norge til Amerika, slik Toril Brekke har anrettet stoffet sitt.

De første utvandrerne som dro på slutten av 1820-tallet, var i hovedsak religiøse minoriteter som ikke fikk trosfrihet i gammellandet. Den andre gruppen fra 1840-tallet var eventyrere som ville søke lykke og velstand over there, mens den tredje bølgen fra 1870-tallet, slik forfatteren beretter i ”Det lovede landet”, ofte flykter fra større eller mindre lovbrudd i Norge til frihet i USA. Slik er det med den nye hovedpersonen Lasse Fagervår, eller Les Spring som blir hans amerikaniserte navn, som forlot fattigdom i Ofoten i Nordland etter et simpelt tyveri, havner i New York der han sliter seg fram og gradvis får et bedre liv, ikke minst på grunn av sin malmfull sangstemme. Hjemme i Norge har han forlatt den som burde blitt hans hjertens kjære, Agnes, som siden forlater hjemstavn og drar, i likhet med mange ubeheftede unge kvinner, i håp om å spore opp Lasse. Det blir ikke enkelt. Hun er lovet huspost i vest hos en enkemann, drar hals over hode når han trår henne for nær, havner så hos den originale Samson Abrahamson Eagle som også har planer med Agnes da han blir enkemann, men slår dette fra seg. For Agnes blir likevel tiden hos Eagle rik og utviklende. Og romanens egentlige vendepunkt. For gjennom Eagles kommer Agnes på spor av Lasse, og vi som lesere, knyttes an til en av sentralskikkelsene fra de foregående to utvandrerromanene, den aldrende Brenda som nå driver losji og hospits i Minneapolis, Minnesota.

Hvordan det går med de to unge nordlendingene i det lovede landet, skal ikke røpes her. Det som imidlertid kan sies, er at Toril Brekke veksler mellom fri diktning og reell kulturhistorie fra de siste tiårene før 1900-tallsskiftet i det norske innvandrermiljøet i Nordstatene. Det er blitt interessant og levende. Noe tammere har den menneskelige dimensjonen blitt. Historien om Lasse og Agnes blir blekere og grunnere, uten den innlevelsen og variasjon hun skapte i personskildringene i trilogiens første deler.