La meg innrømme momentant: Det er sannelig ikke ofte at jeg lar meg bevege av en diktsamling. Forklaringen er enkel: Språk og form er ofte lukket og inviterer meg ikke inn. Så møter jeg Gro Dahles nyeste samling, som i lay out har form og fasong som en barnebok, men som jeg fanges fullt og helt av som voksen leser. «Håpe, sa gåsa» er tittelen på diktsamlingen som er stappfull av kloke, varme, menneskelige gåsevers, sett og presentert av en gås full av livserfaring, humanitet og trygghet. Samlingen er for meg dyrefabelvers av ypperste klasse. Dyrefabelens kvalitet er å gi dyrene og fuglene menneskestemme, bli talerør for et dikterisk jeg som har noe viktig på hjertet. Når dikteren kler seg i dyreham eller fuglefjær, kan det skape frihet, stort vågemot og distanse. Slik gjør Gro Dahle gåsa til en skarpsynt observatør av livet, leken og alvoret. Her er knapt et vers preget av sløv likegyldighet. Hvert av dem kan isolert sett stå som små lærestykker, båret fram av gåsestemmen i en svært vellykket blanding av surrealisme og konkret virkelighet. Mangt kunne vært sitert, la meg trekke fram ett, den første strofen i diktet «Noen ord er større enn andre»:
Det er ikke plass til alle ordene
i munnen min, tenker gåsa
og svelger dem hele.
Det er ikke plass til dem i hodet mitt heller.
Om kvelden står de og roper
så jeg får ikke sove.
De står der og maser i gangen og vil inn,
skraper på vinduene, bråker i hagen.
Jeg hører dem tråkke rundt hele natten
tenker gåsa
og gruer seg til mørket
Selvsagt kan «Håpe, sa gåsa» leses som gøyal barnebok, men dybden i teksten gjør den først og fremst til allalderlyrikk. Dobbel glede byr diktsamlingen på gjennom illustrasjonen. Det er dikterens datter, Kaia Linnea Dahle Nyhus, som står for dem. Koloritt og de halvt surrealistiske strektegningene kler teksten som hånd i hanske. Avgjort talentfullt. Baksideteksten gir oss bruksanvisning til en bok der tekst, tegninger og verden er snudd på hodet: «Av og til går det trill rundt for gåsa».